Trøndersk matmanifest i februar 2011. - Jeg leser gjennom punktene og noterer meg at det i alle fall er mange det går av å hake av for i 2021, skriver kronikkforfatter.   Foto: Kjell A. Olsen

Bare et papirark?

7. februar fyller «Trøndersk matmanifest» ti år. Som innflytter har jeg opplevd den trønderske matrevolusjonen på nært hold.

Går det an å vedta at trøndersk mat skal bli anerkjent?

Trøndelag, august 2008: På den lokale restauranten bestiller folk biffsnadder med gulsaus og på menyen på veggen står det om pizza med «jalapneo». Jeg, som nettopp har flyttet hit, blir heldigvis kjent med noen supre mennesker som introduserer meg for hjemmerøkt villaks fra Namsen og lykkelige griser og lam, i alle fall fram til et visst tidspunkt på høsten.

Trøndelag, februar 2021: Okei. Vi er ikke så ofte ute og spiser. Koronaen har sitt klamme tak på oss, akkurat som resten av verden. Det er dumt, for i Trøndelag har vi enormt mange spennende restauranter og matopplevelser tilgjengelig, blant annet tre skinnende Michelin-stjerner. Fellesnevneren for alle restauranter som har ventelister, gode anmeldelser og fornøyde gjester, er råvarene. Fra havet, jorda, fjøset, skogen og fjellene kommer varierte og fantastiske ingredienser.

Elin Solvang er innflytter til Trøndelag og kommunikasjonsrådgiver i Trøndelag fylkeskommune.   Foto: Inga Frøseth Rossing

Har du sittet ved strandkanten ved solnedgang og slurpet i deg blåskjell perfekt dampet i fløte og chili, glemmer du ikke det så lett. Eller biffen som er så mør at du kan dele den opp med gaffelen. Jeg kan også lukke øynene og se for meg ei grønnsakskasse som ikke reiste langt for å komme til meg. Derfra plukket jeg opp et fargefyrverkeri av rotgrønnsaker som fikk hilse på litt god olivenolje (laget av noen heldige trøndere med gård i Italia), litt salt, pepper og grønne urter fra egen hage. Så: inn i ovnen og bakes noen minutter. Mmmmmm. Altså. Det er det perfekte tilbehøret til nesten alt - og jeg er ingen superkokk.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

I matbutikken kan jeg kjøpe lokalprodusert mat sånn at også den travle tirsdagsfisken før barnas trening kan bli et måltid med innslag fra Trøndelag. Hverdager er jo det det er flest av, der både tid og penger på matbudsjettet setter rammer. Likevel er jeg glad for at jeg så enkelt kan kjøpe fra et mye større utvalg av nærproduserte, kortreiste godsaker enn før. Jeg kan til og med kjøpe egg, fisk, kjøtt, bær og bakst fra en varebil på parkeringsplassen til Ikea.

De har jobbet så utrolig genialt hver for seg og sammen alle som lager maten vår. Der det ikke fantes noe distribusjonsledd laget de det selv. Der ingen skulle tru at nokon kunne drive gourmetrestaurant dukket de opp. Det føles som om vi har vunnet et uoffisielt VM i mat og fellesskap. Som innflytter og ikke-trønder, er jeg også superstolt. Øverst på pallen står de som sørger for at matjorda faktisk produserer mat, de som henter opp hverdags- og festmat fra havet og de som jakter bærekraftig og fornuftig i trøndersk natur og ikke etter sjiraffer i Afrika.

Journalister og matfolk fra hele verden har reist imponert hjem fra Trøndelag – og skrevet om det. Det geniale begrepet «Home of nordic flavours» går rett hjem fordi det er et helt eventyr av en historie i et knippe ord. Det er det Trøndelag er, Home of nordic flavours. Og hjemme er man familie og støtter hverandre, ikke sant?

Vi har en stjernehimmel av knalldyktige enkeltpersoner, men også et univers av samarbeidspartnere og heiagjeng, skriver Elin Solvang.   Foto: Håvard Jensen

Hvis noen irriterer seg over trøndersk skryt og feiring av alt vi har lykkes med her i regionen, så la dem irritere seg. Resten av verden løfter også fram sin suksess, med stolthet. På Toscanas offisielle turistinformasjonsside står det (direkte oversatt) «toscanske tradisjoner snakker kulinarisk kunst sitt språk». Da kan vi også unne oss litt selvskryt.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

I løpet av min tid i Trøndelag har jeg vært med på feiringen og festtalene, men også sett alt det harde arbeidet som ligger bak, blant annet fordi jeg kjenner mange bønder. Jeg heier på alle som strever, satser og går rundt med gründerklump i magen. Lett er det ikke, derfor er det så gøy å se at vi har lykkes med så mye: vi har restauranter i verdensklasse, vi har råvarer som vinner priser, vi har innovative produsenter, vi har engasjerte kjøpmenn og vi produserer mest lokalmat i Norge.

Fra venstre: Ingrid Skarstein (Styreleder KS, Sør-Trøndelag), Lars Morten Rosmo (leder Midtnorsk samarbeidsråd), fylkesordfører Tore O Sandvik, fylkesmann Kåre Gjønnes, fylkesmann Inge Ryan, fylkesordfører Gunnar Viken, Jens Ramfjord (oldermann kokkenes mesterlaug, Nord- Trøndelag) og Trond Michael Andersen (rektor Høgskolen Sør-Trøndelag). Seniorrådgiver i NHO Trøndelag Sven-Erik Knoff og direktør Håvard Y. Jørgensen i Norske sjømatbedrifter skrev også under manifestet.   Foto: Kjell A. Olsen



For ti år siden skrev altså ti mennesker med innflytelse under på «Trøndersk matmanifest», et dokument som skulle skape Trøndelag som matregion. Er det de som skrev under, som har æren? Jeg leser gjennom punktene og noterer meg at det i alle fall er mange det går av å hake av for i 2021:

  1. Vi ønsker å fremme de trønderske råvarenes og matproduktenes mangfold, smak og særpreg, fra hav til høgfjell.
  2. Vi vil bidra til å bruke råvarer og produkter som fremmer matglede og helse.
  3. Vi vil bidra til å markedsføre og bruke mat eller mattradisjon som en attraksjon.
  4. Vi vil bidra til å formidle historiene om råvarene og tilberedningen.
  5. Vi vil bidra til å utnytte råvarenes og produktenes sesongvariasjoner.
  6. Vi vil bidra til å bruke råvarer og produkter ut fra miljøhensyn.
  7. Vi ønsker å fremme god mat og matkultur hos barn og unge.
  8. Trøndersk mat og matkultur skal være kunnskapsbasert. Vi vil bidra til utvikling av trønderske råvarer og produkter gjennom utdanning, nyskaping og forskning.

Som en idrettsutøver ville tenkt handler det om å sette seg mål og å ha de rette støttespillerne. Det har trøndersk matproduksjon. Vi har en stjernehimmel av knalldyktige enkeltpersoner, men også et univers av samarbeidspartnere og heiagjeng. Kanskje det ikke var så dumt å sette ned noen mål på et ark den gangen?

Velbekomme!

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!