Tre NTNU-professorer står bak et forskningsprosjekt som kalles et bryllup mellom natur- og litteraturvitenskapene. I denne teksten brukes forfatterne Michel Houellebecq og Franz Kafka og fysikeren Albert Einstein som eksempler.   Foto: Albert Gar/Reuters/NTB/Archiv Frans Wagenbach/AP

Vi vil skape en «tredje kultur» for det sammenslåtte NTNU

Kan moderne litteratur bare skrives av dem som kjenner naturvitenskapen? Samlingen av NTNU må bane vei for mer samarbeid på tvers av fagområder. Her er ett prosjekt: Et bryllup mellom natur- og litteraturvitenskapen.

NTNU har endelig fått bevilget sine midler for samlokalisering nede i byen, byggeprosessen kan starte. Nå mangler det bare et prosjekt til som også kan stå for NTNUs vitenskapelige identitet. Med denne kronikken kunngjøres et slikt prosjekt, etter at de nødvendige midlene er bevilget. Det dreier seg så å si om et bryllup mellom natur- og litteraturvitenskap, om en dionysisk forsmeltningsfest mellom naturvitenskapen og humaniora, mellom kropp og sjel, faksjon og fiksjon. Det dreier seg om en formidling mellom humaniora (den «første kultur») og naturvitenskapen (den «andre kultur») med blikk på konstituering av en «tredje kultur», tuftet på transdisiplinaritet.

Dette har vært tema for et møte på Litteraturhuset i Trondheim: Les mer her! (ekstern lenke)

Det sistnevnte er nettopp forskningsgruppen «Features of a Third Culture» sitt sentrale anliggende, en interdisiplinær gruppe som har fått midler for publisering i Open Access-modus i det internasjonal ledende Metzler/Springer nature forlag. Gruppen består av en kjernefysiker, en historiker og en filolog (Prof. Dr. Michael Kachelriess, Institutt for fysikk, Prof. Dr. George Chabert, Historisk institutt, Prof. em. Dr. Bernd Neumann, Institutt for språk og litteratur, prosjektets leder).

Hva handler prosjektet konkret om? Svaret krever en lite ekspedisjon inn i kulturhistorien – og konsekvent transdisiplinær tenkning og spørsmålsstilling. For eksempel: Er de verdenskjente forfattere Franz Kafka og Michel Houellebecq litteraturens svar på Arnold Schönbergs tolvtone-musikk? I 1923 ferdigstilte Schönberg sitt tolvtonesystem og presentert det i sin klaversuite opus 25. Her unngikk komponisten asketisk all ornamentikk og all utsmykning. Hvis man vil: Schönbergs klaversuite forholder seg til for eksempel Beethovens 6. symfoni «Pastorale» som Franz Kafkas «naturtomme» romaner ovenfor den tradisjonelle realistiske romanens sentrale naturbeskrivelser. Kafkas romaner er nemlig ikke psykologiske romaner lengre i den forstand som vi finner i det 19. århundres store romaner fra Russland, Tyskland og Frankrike. De er karakteristiske i den forstand at ikke bare menneskets erfaringsverden, men også hele universet, begynner å få «svarte hull». Og hullene i vår erfaringsvirkelighet åpner nå for innsyn i hva som er bakenfor.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Kafka ble kjent med denne formen for modernitet gjennom sine intense møter med Albert Einsteins teorier i Praha, mens fysikeren var ansatt ved byens tyske universitet i årene 1911-1912. Den nye relativismen, formidlet gjennom Einsteins relativitetsteori, betød for den hittil «harmoniske» borgerlige romanen en slags litterær atonalitet. Med det menes en slags dualisme hvor romanen har i våken drøm sitt nye mønster, som i Kafkas mareritt-romaner. Ikke tilfeldig ble Sigmund Freuds Traumdeutung utgitt i samme år som Arthur Schnitzlers Leutnant Gustl (1900), det første litteraturstykke holdt i den såkalte «indre monolog», som James Joyce etterpå gjorde verdenskjent. Rund hundre år senere forkynner Michel Houellebecq at moderne litteratur bare kan skrives av forfattere som kjenner til de nyeste utviklingene i naturvitenskapens verden.

Albert Einstein var ikke alene om skapelsen av et helt nytt verdenssyn. Tvert imot: En av de mest betydelige og verdenskjente stamfedre av den moderne atomfysikken, Werner Heisenberg (1901-1976), skrev en egen bok om det. «Der Teil und das Ganze» er oversatt til norsk hos Gyldendal forlag som «Helhet og del» (oversatt av Eva Wyller, Gyldendal forlag i 1971). Heisenbergs far var en «typisk tysker» fra det 19. århundre i den forstand at mannen kunne bedre klassisk gresk enn tysk og tilbrakte sitt liv som Aristoteles’ fortrolig nabo. Sønnen ble på denne måte den ene virkelig klassisk «lærde» blant alle moderne atomfysikere. For ham eksisterte den klassiske humaniora og våre dagers naturvitenskap ikke som epistemologiske særområder, men heller som beslektede deler av en «tredje kultur».

Etter Heisenbergs «Unschärferelation» («Uskarphetsrelasjon») er den moderne fysikk på den ene side og den moderne hermeneutikk på den andre side grunnleggende forandret - og en «tredje kultur» er kommet innen rekkevidde. Heisenbergs utgangspunkt var at allerede hos Aristoteles kunne energi bli til materie og omvendt. Det bandt de gamle grekere sammen med Einstein og Heisenberg, og likviderte allerede hos Aristoteles den opprinnelige greske tanken om «atom» som det «udelbare». Det åpnet istedenfor for tanken om «ewige Wiederkunft», altså «evig tilbakekomst»: energispisende gigantiske «svarte hull», som etterpå føder nye univers ved å omforme energi til materie.

Det dreier seg altså om et transdisiplinært emne, kjerneområdet for NTNU som Norges eneste teknisk-naturvitenskapelige universitet. Dette er altså enda en mulighet for NTNU å leve opp til dens egen identitet, bedrive forskning på dens eget hjemmeområde og gjør seg videre internasjonalt bemerket. Denne kronikken i NTNU-byens «Adresseavisen» skal gjør det offentlig og skape nye, viktige kontakter.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!