Bildet er tatt under markering av Holocaust-dagen i 2014, ved Minnesmerket over deporterte norske jøder på Akershuskaia.  Foto: Anette Karlsen/NTB

Den internasjonale holocaustdagen: I folkemordets minnespor

FN etablerte holocaustdagen i 2005 for å minnes ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk. På hvilke måter kan minner bidra til læring om folkemordet i vårt eget nærmiljø?

«Ragnhild og jeg sender deg våre beste hilsener, og håper at du og den lille har det bra. Og Sara. Hvordan går det med henne? Vi er begge ved god helse. Hils alle kjente. Hilsen Ragnhild og Lea.» Det siste livstegnet fra søstrene Ragnhild og Lea Levin fra Trondheim finnes på et håndskrevet postkort med avsenderadresse «Arbeitslager Auschwitz». Postkortet er skrevet til svigerinnen Kristmar Levin i hjembyen, og kan virke til å være datert 4. mars 1943.

Søstrene, som hadde vokst opp i mellomkrigstidens Ila med foreldre og fem søsken, ble arrestert av norsk politi i oktober 1942. Under politivakt satt de innesperret med andre jødiske kvinner og barn i en leilighet på Museumsplass. I slutten av november ble alle trondheimsjødene sendt til Oslo, og 25. februar 1943 forlot skipet Gotenland Norge med kurs mot Polen. Om bord var både Ragnhild, Lea og 156 andre norske jøder. Nazistenes formål med transporten var å tømme landet for samtlige «deporterbare jøder».

Gotenland-transporten ankom Auschwitz 3. mars 1943. Det er ikke usannsynlig at Ragnhild og Lea skrev postkortet i hastverk, mens leirregimet klargjorde for å drepe dem i gasskammeret. Bare seks personer fra denne transporten var i live ved krigens slutt. Til sammen mistet det jødiske trossamfunnet i Trondheim halvparten av sine medlemmer i holocaust. Mange av de 125 ofrene var barn og ungdom.

Grunnet koronasituasjonen og smittevernet gjennomføres holocaustdagen i Norge i år som digitale, lukkede eller lavmælte minneseremonier. I Trondheim skal det være lystenning og opplesning av navnene til holocaustofrene fra trossamfunnet. Hvordan kan samtidens minnehandlinger stimulere til læring i vårt eget nærmiljø?

LES OGSÅ: Du tenker kanskje på de kinesiske markedene? Jeg tenker på jødene

Snublesteiner i Trondheim utgjør noen av de synlige minnesmerkene i bybildet.   Foto: Roar Blåsmo-Falnes

I snart 20 år har Norge vært medlem av det internasjonale nettverket IHRA (International Holocaust Remembrance Alliance). I et samarbeid mellom fageksperter og beslutningstakere fra over 40 land, FN, EU og andre organisasjoner er målet til IHRA å fremme forskning, undervisning og minnearbeid om holocaust. I fjor utviklet nettverket, med norske bidrag fra HL-senteret og Falstadsenteret, en læringsveileder med anbefalinger for undervisning om holocaust. Denne veilederen, som også finnes i norsk utgave, er spesielt relevant i lys av det nye læreplanverket for skolen. For eksempel skal skolen legge til rette for tverrfaglig læring om demokrati og medborgerskap. Blant annet skal elevene lære hvorfor demokratiet ikke kan tas for gitt, og at det stadig må vedlikeholdes og videreutvikles. I nye læreplaner får også kunnskap om folkemord og holocaust omtale i konkrete kompetansemål.

Læringsveilederen til IHRA framhever betydningen av et positivt læringsmiljø, basert på en pedagogikk hvor elevene får utvikle sin forståelse gjennom egen utforskning. Det pekes også på at folkemordets ufattelige statistikker må omsettes til personlige livshistorier, om mennesker som levde sine vanlige liv i vanlige omgivelser – før katastrofen rammet. En tredje pedagogisk oppfordring ligger i å la elever utforske minnekulturer på lokalt, nasjonalt og globalt nivå.

Julius Paltiel (1924-2008) var en av få norske jøder som overlevde Holocaust. Bordet, som står på Kalvskinnet, er et symbol på en demokratisk plass der alle har en lik stemme i det offentlige rom.  Foto: Agnethe Weisser

Til sammen skaper disse utdanningspolitiske bevegelsene nye muligheter for å bruke byrommet i Trondheim som læringsarena. Her er markeringen av holocaustdagen bare ett av mange elementer i en større nasjonal og trøndersk minnekultur. Å minnes noe i fellesskap handler forenklet sagt både om å forstå fortiden, men minst like mye om å knytte nåtidens interesser og behov til fortiden. Disse behovene manifesterer seg gjerne i populærkulturen (så langt har 3 100 trondhjemmere gått på kino for å se «Den største forbrytelsen»), gjennom sosiale ritualer og medier, museer, monumenter og minnesteder.

I tiårene etter 1945 har det eksistert mange «nåtider» som har husket (eller glemt) og forstått holocaust på forskjellige måter. Byrommet i Trondheim er sånn sett et interessant mikroeksempel som også kan belyse større utviklingslinjer i norsk og internasjonal offentlighet: Fram til midten av 1990-tallet var utryddelsen av byens jøder et høyst fragmentert og skyggebelagt minne i storsamfunnet. 25 år senere finnes et mangfold av minnesteder i bybildet, som Julius Paltiels plass, Cissi Klein-monumentet, snublesteinene og et levende jødisk museum.

Hva kan skoleelever og studenter få ut av dette? Minnekulturens mange ulike produkter sier like mye om tiden og konteksten de ble laget i, som hendelsene de forsøker å formidle kunnskap om. I denne sammenhengen kan både digitale og fysiske møter med byrommet få elever til å reflektere over at fortiden brukes til forskjellige formål til ulike tider, av ulike aktører. I slike kollektive prosesser har både makt og minne, stillhet, glemsel og fortielse en naturlig plass.

En pedagogisk innsats for å øke elevers kritiske minnebevissthet kan supplere «tradisjonell historieundervisning» og gi bredere innsikt i hvordan forfølgelsene av Ragnhild, Lea og byens jøder utspilte seg under krigen, og hvordan vi har husket deres tragiske skjebner i krigens lange etterliv. Dersom unge mennesker får forsterket opplevelsen av at også de er historieskapende mennesker, kan dette stimulere til aktiv og framtidsrettet samfunnsdeltakelse – for eksempel ved å holde liv i folkemordets minnespor.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!