Anita Bertheussen, og i bakgrunnen fagdommer Anniken Nygaard Ottesen og dommer Yngvild Thue under domsavsigelsen i sal 250 i Oslo tingrett fredag.   Foto: Esther Bjørneboe / Pool

Bertheussen-saken – alvorlig kriminalitet eller en trist historie om private forhold?

Laila Anita Bertheussen ble ikke trodd. Retten fant ingen formildende omstendigheter og dømte henne til ett år og 8 måneders fengsel. Men siste ord er ikke sagt.

Filmregissører som blir konfrontert med at filmen deres er overdrevet og for fantasifull, svarer gjerne at det er ingenting som overgår virkeligheten. Det tror jeg er riktig. Hadde jeg sett en filmatisering av Bertheussen-saken – en historie om kunstnere som blir siktet etter et teaterstykke, tagging med hakekors, trusselbrev med mystisk pulver og brannstiftelser, en statsminister som kritiserer kunstnere hvoretter justisministerens samboer dagen etter anholdes og siktes for angrep på demokratiet med den følge at justisministeren går av – da hadde jeg sittet i sofaen og tenkt at nå har man laget nok en urealistisk film.

- Jeg oppfatter det først og fremst som et angrep på norsk demokrati, sa daværende justisminister Tor Mikkel Wara.

LES LEDEREN: Bertheussen-saken viser at rettsstaten fungerer

Og slik trodde vi alle det var. Det slo derfor ned som en bombe da Waras egen samboer ble siktet for selv å ha utført de alvorlige handlingene som var under etterforskning. «Det kom som et sjokk på meg og på hele regjeringen,» sa Erna Solberg. Det forstår vi. Dagen før arrestasjonen hadde hun uttalt at kunstnere må tenke mer igjennom hva de gjør.

Kunst skal provosere, heter det. En friteatergruppe ønsket å formidle en historie om maktstrukturer, rasisme og utenforskap og filmet blant annet huset til familien Bertheussen og Wara. Men at teateroppsetningen «Ways of seeing» skulle provosere så til de grader, var umulig å forutse. Oslo tingrett mener at det nettopp var dette teaterstykket som motiverte Bertheussen til selv å bli en iscenesetter. Som Oslo tingrett skriver i dommen hadde Bertheussen et betydelig engasjement knyttet til forestillingen, et engasjement som ble mer og mer intenst. Hun var svært opprørt over filmingen av huset og at politiet henla hennes anmeldelse av kunstnerne. Retten la etter bevisførselen til grunn at Bertheussen brukte alle tilgjengelige kanaler for å skape oppmerksomhet omkring teaterstykket. Etter rettens syn belyste intensiteten i Bertheussens engasjement motivet i saken.

Mer enn 21 dager tok hovedforhandlingen i Oslo tingrett. Foruten fornærmede og tiltalte selv var det 38 vitner som avgav forklaring. Retten var forsterket, og var satt med to tingrettsdommere og tre meddommere, mot normalt en fagdommer og to meddommere. Dommen ble på 125 sider.

«Grundig» og «knusende», er ord som blir brukt om dommen. Dommen er en ting til: Pedagogisk.

Merethe Baustad Ranum analyserer og forklarer tingrettsdommen mot Bertheussen.   Foto: Rune Petter Ness

Dommen er nærmest delt inn i kapitler og tar oss igjennom hvert eneste punkt – faktum og jus, vurderinger og konklusjon.

Et av de momentene som blir grundig forklart i dommen er hva begrepet «bevis» er. For hva er egentlig bevis? Mange av oss ser for oss at det må til et blodspor, et fingeravtrykk, vitneobservasjoner eller kanskje en tilståelse for å domfelle en person. Retten skriver også at forsvareren har rett i det ikke finnes ett enkeltstående bevis som direkte knytter Bertheussen til handlingene i tiltalen. Men, sier de - dette er ikke av avgjørende betydning for den bevisvurderingen retten skal foreta.

«Loven skiller ikke mellom bevismidler som direkte knytter seg til den straffbare handling (direkte bevis) og mer indirekte bevis, ofte også omtalt som indisiebevis. (…) Det relevante spørsmålet er derfor hvilken vekt retten skal tillegge det enkelte bevis som er presentert under hovedforhandlingen. (…) Ved vurderingen av om beviskravet er oppfylt, kreves det ikke at hvert enkelt moment skal være bevist utover enhver rimelig tvil så lenge det etter en samlet vurdering av momentene ikke er rimelig tvil om resultatet av bevisvurderingen.»

Forsvarer John Christian Elden etter domsavsigelsen i rettssaken fredag.   Foto: Terje Pedersen

Og de var altså ikke i tvil de 5 dommerne i Oslo tingrett.

Påstanden om at politiet og PST hadde hatt en ensidig etterforskning ble også kontant tilbakevist. Rettens konklusjon var at de ikke var i tvil om at saken har vært «usedvanlig grundig etterforsket» og at det ikke var noen holdepunkter for at politiet/PST hadde hatt «tunnelsyn» under etterforskningen.

Med nøkterne ord redegjorde retten for det resultatet de kom til. Plukket fra hverandre Bertheussens forklaring bit for bit.

Men dommen er anket, og jeg tenker det er stor sannsynlighet for at anken slippes igjennom til lagmannsretten. Siste ord er dermed ikke sagt.

Laila Anita Bertheussen veske da hun mottok dommen fredag.   Foto: Håkon Mosvold Larsen / Pool

Uansett utfall lurer jeg på hvem hun er. Kvinnen som hver dag i retten har hatt med seg tøyvesker med dulgte budskap.

Hvis retten skulle finne Laila Anita Bertheussen skyldig, er det snakk om en «fullstendig uforståelig familietragedie», sa forsvareren i sin prosedyre i oktober i fjor. Det kan advokaten ha rett i. Uavhengig av skyld.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!