I idrettslaget møter foreldrene folk med andre yrker og fra andre nabolag, de utveksler erfaringer, synspunkter og tester hverandres humor (eller mangel på sådan). Idrettslag og korps er altså ikke bare aktivitetstilbud for barn og unge, de tilbyr møteplasser også for voksne som ellers ikke ville blitt kjent, skriver Arve Hjelseth.   Foto: Marthe Hårstad

Å bowle alene?

Hva er bakgrunnen for at det politiske klimaet i mange land, ikke minst i USA, ser ut til å bli stadig mer polarisert?

Slike spørsmål er svært komplekse, og man bør aldri feste lit til énfaktor-forklaringer. Heller ikke forklaringen jeg diskuterer her. Det er definitivt ikke den eneste forklaringen, og trolig heller ikke den viktigste. Men den belyser utviklingstrekk som er bekymringsfulle, kanskje også i vårt samfunn.

I 2000 publiserte den amerikanske statsviteren Robert D. Putnam boka Bowling alone. Her viser han hvordan den sosiale kapitalen i det amerikanske samfunnet har forvitret. Sosial kapital er en fellesbetegnelse på den verdi det har at folk kjenner hverandre og inngår i ulike sosiale nettverk som skaper og vedlikeholder sosiale relasjoner av ulik styrke og varighet. Her skal jeg spesielt oppholde meg ved det Putnam kaller brobyggende sosial kapital, det vil si relasjoner som peker ut over dine nærmeste relasjoner (primært familie, venner og nære kolleger).

LES OGSÅ: Når jeg skriver «Bjørn Dæhlie» inn i Google, kommer «Bjørn Dæhlie forretningsmann» opp som første forslag

Slik sosial kapital er brobyggende fordi den skaper forbindelseslinjer til andre nettverk. Det handler kort sagt om verdien av å kjenne noen som kjenner noen. I 1973 publiserte den amerikanske sosiologen Mark Granovetter en studie som viste hvordan slike «svake» bånd var svært verdifulle når folk for eksempel var på utkikk etter jobb. Å kjenne noen som kjente noen var en vel så viktig måte å skaffe seg jobb på som formelle søknadsprosedyrer og intervjuer. I denne forstand er den viktigste delen av nettverket ditt ofte de indirekte kontaktene, de du er forbundet med via felles bekjente.

I en del former er sosial kapital det vi kaller kollektive goder. Et kollektivt gode kjennetegnes av at det er tilgjengelig for alle når det først er produsert. En dugnad i et borettslag produserer et kollektivt gode hvis beboerne i fellesskap pusser opp utearealene. Det er kollektivt fordi du har nytte av oppussingen, for eksempel i form av verdistigning, selv om du lurer deg unna dugnaden.

Men en slik dugnad skaper ikke bare penere utearealer, den produserer også sosial kapital. Det har en verdi at naboene blir kjent med hverandre, selv om de ikke nødvendigvis blir nære venner. Denne verdien er både individuell og kollektiv. Kjenner du naboen, kjenner han kanskje en rørlegger, en advokat eller en fysioterapeut du kan ha nytte av i en konkret situasjon. Kanskje kjenner han også noen som trenger en ekstrahjelp på et lager, en mulig ekstrainntekt for ungdommen du har i huset.

LES OGSÅ: Er det så ille at ungdom dropper ut fra idrettslaget?

Men slike indirekte bekjentskaper har også en kollektiv verdi, spesielt i form av tillit. Når de fleste målinger viser at den sosiale kapitalen i Norge er relativt høy, er det fordi vi stort sett stoler på hverandre. Hvis du regelmessig kommer i kontakt med folk som ikke ligner deg selv, er det større sannsynlighet for at du skjønner at de fleste egentlig er ganske trivelige. I for eksempel idrettslaget møter foreldrene folk med andre yrker og fra andre nabolag, de utveksler erfaringer, synspunkter og tester hverandres humor (eller mangel på sådan). Idrettslag og korps er altså ikke bare aktivitetstilbud for barn og unge, de tilbyr møteplasser også for voksne som ellers ikke ville blitt kjent, enten det er i forbindelse med treninger, stevner, turneringer eller dugnader. Dette har betydelig verdi. Det er også derfor dorull-salg, som er blitt så vanlig, egentlig ikke er dugnad: Det foregår ikke på en måte som legger til rette for slike møtepunkter, det er bare en individualisert form for pengeinnsamling.

Dorull-salg er egentlig ikke dugnad, det er bare en individualisert form for pengeinnsamling, skriver Arve Hjelseth.   Foto: NTB scanpix/Erlend Aas

Det er lett å misforstå tittelen på Putnams bok. Bowling alone betyr ikke at folk drar alene for å spille bowling. Boken handler ikke primært om økende ensomhet. Men, sier Putnam, måten bowling spilles på tilrettelegger ikke lenger for sosial kapital på samme måte. I 90-årene i USA ble det spilt mer bowling enn før, men de fleste bowlet sammen med venner, kolleger og familie. Tidligere var mye av dette organisert i ligaer hvor det var større sjanse for å møte folk fra helt andre nabolag, sosiale klasser og yrker. Bowling blir slik ett av mange eksempler på hvordan arenaer som produserer sosial kapital på tvers av nettverk, forvitrer.

Den sosiale kapitalen i USA var svekket i 2000, og den er neppe økt siden, hverken der eller hos oss. Sosiale medier, som den gang var i sin spede barndom, har tvert imot trolig gjort utfordringene større. Én ting er at sosiale medier kan føre til at reelle, fysiske møteplasser erstattes av virtuelle kontakter. Enda viktigere er det trolig at sosiale medier – og internett generelt – preges av algoritmenes tyranni. Stadig flere skjermer seg mot informasjon de ikke ønsker, og algoritmene tilbyr deg mer av det du allerede har likt eller lest (men ofte i mer radikalisert form). Slik reduseres sjansen for å interagere med folk med en helt annen bakgrunn og med helt andre erfaringer, eller for å eksponeres for andre verdensbilder enn dem man selv bygger på. Dermed blir det lettere både å bygge opp og vedlikeholde fiendebilder. Mens de som står utenfor vårt fellesskap er blitt ført bak lyset, er vi de eneste som har sett det samme lyset.

Liberale demokratier består i å håndtere og institusjonalisere et uenighetsfellesskap. De svekkes dersom stadig flere ignorerer eller utdefinerer hverandre fra dette fellesskapet. Det vil i sin tur svekke den sosiale kapitalen som gjør det mulig også for politiske motstandere å snakke sivilisert sammen.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!