Nå er det lys i "den mørke katedralen". I tre år har lysdesigner Erik Selmer jobbet med å erstatte den gamle belysningen fra 1960-tallet. Den nye belysningen tas i bruk for første gang under høymessen søndag. Nidarosdomen. Vi møter lysdesigner Erik Selmer, prosjektleder NDR Marie Louise Anker og Espen Sæther fra NTE Foto: RUNE PETTER NESS  Foto: Rune Petter Ness

Lyset i natten

«De har vært ute i ei vinternatt før», kan vi si om noen. Da har de vært utsatt for påkjenninger som de har klart seg gjennom. Dette året har gitt oss en ny forståelse av dette uttrykket.

Mange av oss har kjent oss alene i 2020, overlatt til krefter som vi ikke har oversikt over. Vi har kjent på uvissheten, og prøvd å holde motet oppe hos hverandre.

Noen har vært isolert hjemme. Sviktende helse eller pålegg om hjemmekontor og hjemmeskole har forandret smått og stort i våre liv. Andre har arbeid som gjør dem utsatt for risiko, og de har båret med seg uvissheten. Livet har blitt vanskeligere. Sosial distanse kan fort bli menneskelig distanse.

Vi har forberedt jul så godt vi kan, hver på vårt vis. Vi lengter etter ei annen tid. Julesangene som handler om lengsel og håp, passer ekstra godt i år. Vi synes alle vi kan synge «Du ser oss i mørketidslandet».

Mørketid er ikke bare meteorologi i år.

Juleevangeliet har også mørket og natta i seg. En liten familie er på vandring i et urolig land, på vei til folketellinga og Betlehem. Med nød og neppe finner de tak over hodet i et uthus, før fødselsriene tar tak i Marias kropp, og Jesusbarnet blir født.

Noen hadde som arbeid å være ute i det samme mørket. Julefortellingen fra Betlehem handler også om gjeterne på markene. De var på ei vanlig nattevakt. I et land preget av uro og økende fattigdom var framtida dyster.

Så blir mørket oppløst foran dem – av en engel i et veldig lys. Gjeterne ble overveldet av redsel, men engelen sier «Frykt ikke!» og forteller budskapet om frelseren som er født i en stall. Fra en vanlig kveld blir gjeterne bragt rett inn på verdenshistoriens flombelyste arena.

Lyset forsvant, sangen opphørte, englene forlot dem. Gjeterne var tilbake i mørket. I en øredøvende stillhet, og et i mørke som var minst like mørkt som før. Her kan vi kjenne oss igjen, i opplevelsen av alt som stilner, og alle fellesskapets scenelamper som er blitt skrudd av i 2020. Hva skjer nå, hvor tar framtida oss?

Etterlatt i mørket, visste gjeterne at noe var forandret: Nå levde håpet mellom dem. De la i vei. De skyndte seg av sted, står det til og med i juleevangeliet. Bakke ned og bakke opp til der de skjønte den nyfødte måtte være. De som ble sett på som upålitelige outsidere fikk rollen som budbærere og vitner, og til Josef og Maria fortalte de alt de hadde opplevd.

Noe nytt hadde begynt. De hadde sett det med sine egne øyne, og holdt Håpet i sine egne, grove arbeidshender.

De som våket i natta, opplevde å bli gjennomlyst. De som andre så ned på, valgte Gud seg som øyenvitner. Barnet, håpet om barmhjertighet og glede er her. Gleden er for alle.

Selv om det er mørkt, er vi aldri aleine – Gud har tatt bolig i sin skapning og forlater oss ikke. Vi er aldri alene og forlatt på jorden.

Stjernene lyser i mørket. Alltid. Også når livet er overskyet.