Selv kjøpte jeg kostbart testutstyr for oksygenopptak og styrketesting for en del år siden. Toppidrettens mantra om å sette seg mål, ta konsekvensen av målet du har satt deg og gjennomføre med kvalitet stod klart for meg. Her skulle det ordnes opp, skriver Torgrim Tønne. Bildet brukes med pasientens samtykke.   Foto: PRIVAT

Nok vinnerskalle nå

Budskapet fra ulike helseaktører og helseskribenter er tydelig: «Min medisin er fysisk aktivitet.» Det er gangbart og i pakt med tidens ånd. Ta en pille trening og bli frisk og lykkelig. Er det så enkelt?

Forfatteren Dag Solstad har beskrevet tidsånden som det som er skjult for den som er fanget av den, men åpenbart tilstede for den som iakttar oss på fotografier fra en annen tid. Solstad sa under et bokbad på Litteraturhuset i 2019 at tidens egosentrisitet gjorde han uvel. «Jeg blir dårlig asså, jeg gjør det», sa han. «Det er jo slik at man helst bør gå rundt og være sin egen reklameplakat».

På et foto fra vår egen tid ser vi at den norske befolkningen har aldri hatt så god helse som vi har i dag. Koronaepidemien er et varsel om at vi på tross av framgang på mange felt fortsatt er sårbare. Men faktum er at vi lever lenger, er sprekere og vårt helsevesen er lett tilgjengelig for de fleste. På et annet, litt bortgjemt fotografi ser vi imidlertid en figur som viser at helse er ulikt fordelt i befolkningen og at helsen påvirkes av mer enn usunt konsum og kroppslig aktivitet eller passivitet. I Norge øker de økonomiske og sosiale klasseskillene.

LES OGSÅ: Jeg savner Per Fugelli

Mange vil også si at velferdsstaten er truet. Helse, utdanning, inntekt og jobbmulighet er sterkt relatert til hvor fattig eller rik familien du er født inn i er. Loven om den omvendte omsorg slår fast at de med høy utdanning får mer medisinsk hjelp på sykehus enn pasienter med lav utdanning og at legene gir mer av sin tid og oppmerksomhet til de rike og velutdannede, mindre til de fattige og lavt utdannede. Tidsånden preges av det individuelle ansvar og at din egen vilje er avgjørende for om du skal ha god helse. Helseulikheter knyttet til sosiale klasse synes ikke å ha satt dype spor i de helseråd som er utarbeidet av Helsedirektoratet og andre politiske styringsorgan og som reflekteres i de råd du får fra ulike helsektører og i aviser og på nett.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Perspektivet, betraktningsmåten eller ståstedet du har, kan være avgjørende for hva du ser og hvordan du handler. Tidens krav om prestasjon og resultat preger oss antagelig mer enn vi er klar over. Er det kanskje på tide å begrave innstillingen og illusjonen om at du kan bli hva du vil bare du prøver hardt nok? Bli en vinner som idrettsheltene Marit Bjørgen og Johannes Høsflot Klæbo eller vinne i kampen mot overvekt, plager og sykdommer bare du spiser sunt, trener godt og står på. Lykkes du ikke er du en taper, har ikke gjort ditt aller beste og du har bare deg selv å klandre. I lys av den skyld, skam og avmakt et slikt syn kan føre til er det på tide å rope ut: Det er nok vinnerskalle nå.

Selv kjøpte jeg kostbart testutstyr for oksygenopptak og styrketesting for en del år siden. Toppidrettens mantra om å sette seg mål, ta konsekvensen av målet du har satt deg og gjennomføre med kvalitet stod klart for meg. Her skulle det ordnes opp. Så var det å kaste seg over pasientofferet og kjøre i gang. Fylle ut spørreskjema, veie, måle, teste, trene, reteste, evaluere. Ned i vekt, opp i form. 4 x 4 og maks styrketrening til folket. Klar, ferdig – gå! Tjuvstart. To tjuvstarter er disk.

Men det var jo ikke pasientene som tjuvstartet, det var jo jeg. Jeg hadde piggskoene på og fòr ut fra start. Med mitt perspektiv, mine verdier og holdninger i fokus. Så fikk pasienten vær så god bli med, om han eller hun ville eller ikke. For noen gikk det bra – helst for de som delte mitt ståsted, mine verdier og holdninger, som hadde samme kulturelle kapital som meg, fra middelklassen med en viss utdanning.

LES OGSÅ: Folk er forskjellige, men alle skal altså løpe intervall?

For det er jo de med flest studiepoeng som sykler, springer halvmaraton, går turrenn på ski og som lettest tar til seg myndighetenes individuelle helseråd. Det er jo også de på øvre halvdel av den sosioøkonomiske stigen som er premissleverandører for hva som skal til for god helse. For mange andre av mine pasienter gikk det ikke i det hele tatt. Overkjørt. Misforstått. Møtte ikke opp. Sluttet. Nok et nederlag. Hvorfor klarte de ikke å gjennomføre? Latskap, mangel på innsikt? Jeg ga dem jo oppskriften, veien lå åpen. Etter hvert måtte jeg stille meg spørsmålet: Hvor klokt var det å skjære alle over samme kam, uavhengig av pasientens ståsted? I mitt ønske om bedre form, lavere vekt og økt livskvalitet hadde jeg satt mine ideelle ønsker foran pasientens egne og glatt oversett bakgrunn og kontekst for pasientens levde liv.

Å gjøre alle til slanke, vellykkede vinnerskaller er en umulig øvelse. Livssjansene er dessverre ulikt fordelt, også i Norge. Bedre helse og livssjanser for flere er nok i større grad et politisk og samfunnsmessig ansvar enn en oppgave for ulike helseaktører. Å tegne en kompetansesirkel med edruelig radius for seg selv og innse begrensninger i vår påvirkningsmulighet som behandlere av smertetilstander, overvekt og ulike sykdommer i det norske helsehus, trenger ikke være negativt. Det kan derimot utvide vårt perspektiv, gjøre oss rausere, mer empatiske og ydmyke med hensyn til hva vi kan bidra med og ikke minst være et godt utgangspunkt for å prøve å forstå den kompleksiteten som avgjør hvordan den enkeltes helse er og oppleves. For som Per Fugelli sa: «Helsen er vevd inn i den store veven. Helsen er bygget inn i livet selv, ikke bare i kroppen, men i sjelen, i hele vår eksistens som vandrelys på jorden».

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter