Stilt overfor det vi vet i dag om krisen i trondheimsskolen, hjelper det ikke at Nereid proklamerer at vi er forbi den tiden der det var den sterkestes rett som gjaldt. For kommunens barn og unge er sannheten en helt annen, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser ordfører Rita Ottervik, avtroppende oppvekstdirektør Camilla Trud Nereid og kommunedirektør Morten Wolden.   Foto: Terje Svaan

En varslet krise i trondheimsskolen

Det er minst to grunner til at de som startet foreldreopprøret har helt rett om tilstanden i Trondheims-skolen. Men nå må vi se fremover.

Opplæringstilbudet til elever i trondheimsskolen er for dårlig og i strid med opplæringsloven. Når 8500 foreldre gjør opprør på vegne av sine barn, forstår vi at det er alvor. Så var det kanskje det som måtte til. Det er nemlig lenge siden vi så krisen komme. Tiden er derfor moden for å trekke de store linjene: Hvordan kunne det skje?

Selvfølgelig kan det hele forstås i lys av den totale pengepotten kommunen forvalter, og at det er fristende å investere mer penger i ny hoppbakke og ski-VM enn i skolen. Kanskje politikerne vil kaste glans over byen, ut over selve bygrensen og mot noe større og viktigere (!?) enn byens barn og unge. Samtidig mener jeg at krisen i skolen først og fremst skyldes en misforstått og alt for enkel tenkning omkring nettopp skole, og hva som skal til for å gi alle elever god, likeverdig og inkluderende opplæring. Her vil jeg særlig peke på to forhold som bar galt av sted:

LES OGSÅ: Hvilken lov skal vi bryte i dag?

For det første ble det for noen år tilbake tenkt store tanker for oppvekst og utdanningsfeltet i Trondheim, nedfelt i oppvekststrategien Stein, saks og papir. Målet var å bygge sterke barnefellesskap og da særlig gjennom å styrke samarbeidet mellom ulike profesjoner som jobber mot barn og unge. I forordet til strategidokumentet skriver kommunens nå avtroppende direktør for oppvekst og utdanning, Camilla Trud Nereid: «Vi har lært oss en ny måte å jobbe på, som et felles lag for byens barn og unge. Vi gleder oss til fortsettelsen.» Dokumentet signeres i juni 2018. Og så det er sagt: Å bygge lag rundt barna er særdeles viktig. For barn og unge som sliter, er det ofte avgjørende at lærere, miljøarbeidere, helsesykepleiere, behandlere i barne- og ungdomspsykiatrien, barnevernspedagoger - eller også politiet, snakker sammen og oppnår en felles forståelse for barnas behov og viktige hjelpetiltak. Derfor vil jeg også gi all ære til Nereid og alle som har ivret for dette.

LES OGSÅ: Leder av foreldreopprøret svarer Morten Wolden: Nå roper vi høyt om hjelp!

Men nå er det jo slik at nye tanker i seg selv ikke gir forandring. Det må penger til. Stilt overfor et allerede presset skolebudsjett må altså noe bortprioriteres. Og hva er vel da mer tilforlatelig enn tanken om at når andre profesjoner trør til som et lag rundt barna, så kan det skjæres ned på pengepotten hva angår antallet lærere i klasserommet, den såkalte lærernormen. Til tross for at Utdanningsforbundet på dette tidspunktet melder bekymring og minner om lærerens viktige rolle i barnas skolehverdag, står kommunetoppene på sitt. «Det å prioritere en yrkesgruppe foran alle andre blir feil,» uttaler Nereid til Adresseavisen høsten 2019.

Og nå til sakens andre forhold som bar galt av sted: Dette angår kommunetoppenes overbevisning om at spesialundervisning - og såkalt individretta tiltak, står i veien for fellesskapstanken og inkluderende opplæring. Dette er et tankegods som for så vidt er vel kjent og anerkjent også av fagfolk på utdanningsfeltet. Problemet er at det fungerer dårlig i praksis. Stilt overfor elevmangfold er det en naturlov at noen elever trenger noe annet og mer - i form av en individuell rett til spesialundervisning. Til og med hvis skolene skulle oppnå en optimalt tilpasset - og inkluderende opplæring, vil det fortsatt være elever der med særlige hjelpebehov. Sett i dette perspektivet kan spesialundervisning vise seg som en helt avgjørende forutsetning for inkludering. Med dette er det ikke overraskende at kommuner argumenterer varmt for å kutte spesialpedagogiske tiltak (jf. fine ord om inkludering), for så at foreldre går ut i offentligheten med historier om at de står igjen med uverdige opplæringstilbud for sine barn. Når det gjelder Trondheim kommune, så vi altså konturene av krisen hva angår spesialundervisningen allerede i 2017, da foreldrene til Kaja som har autisme, meldte sin bekymring. Som forsker på feltet fant jeg det da betimelig å gå til media og advare mot kutt i kommunens spesialundervisning.

LES OGSÅ: Som overlege ser jeg at for mange elever ikke får den hjelpen de trenger i Trondheims-skolen

Dermed er jeg ved sakens kjerne i denne kronikken: Vi står nå overfor en varslet krise i byens skoler, og kommunetoppene burde sett hvordan gapet økte, fra fine ord om sterke barnefellesskap og lag rundt barna – til realitetene for barna selv, foreldrene og de ansatte i skolene. Det som forundrer meg mest i denne saken, er at oppvekst- og utdanningsdirektør Nereid heller enn å lytte til meningsmotstandere, forsøker å sable dem ned i Adresseavisens leserspalter. Så overbevist synes direktøren å være om sine egne ideer, at hun gang på gang velger å ty til både sarkasme og stråmannsargumentasjon i sine avisinnlegg, slik som i sitt var til meg: «Det er (…) overraskende når Uthus ser ut til å tro at barns oppvekst best kan dyrkes som en spesialpedagogisk monokultur». Poenget er at verken den statlig fastsatte lærernormen eller retten til spesialundervisning er argumenter mot kommunens satsning på sterke barnefelleskap eller tverrprofesjonelt samarbeid. Tvert imot utgjør begge disse en nødvendig forutsetning.

Stilt overfor det vi vet i dag om krisen i trondheimsskolen, hjelper det ikke at Nereid proklamerer at vi er forbi den tiden der det var den sterkestes rett som gjaldt, som at individuelle rettigheter står sterkt i dag. For kommunens barn og unge er sannheten en helt annen. Det er fristende å kritisere kommuneledelsen for å sole seg i glansen av en oppvekststrategi som høster annerkjennelse utad, all den tid situasjonen er som den er innad. Samtidig er det opplagt mer konstruktivt å holde fast ved de gode intensjonene i strategien og se fremover, mot alternative virkemidler. Og her vil jeg sitere Arne Garborg, slik det ble gjort på Facebook-siden til foreldrene som gjør opprør: «Det hjelper korkje med timeplanar eller instrukser eller nokon ting: det som gjer skulen til det han er, er læraren». Hvis målet er at alle barn og unge skal tilbringe sine hverdager i klasserommet, kommer vi ikke utenom at det å satse på læreren er en god investering. Forskningen levner heller ingen tvil om det. Ikke bare har elevenes relasjon til læreren betydning her og nå, for deres psykiske helse, sosioemosjonelle utvikling og læring i skolen, men også for deres fremtidige liv. Og så burde det kanskje ikke overraske noen at for elever i risiko utgjør læreren hele forskjellen. Ja, krisen var varslet, og hvis dere spør meg, vil jeg si at det fortsatt finnes en farbar vei ut av den.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter