Mange erstatter idrettslaget med treningssenteret. Men er det opplagt at det er uønsket? spør kronikkforfatterne.   Foto: SHUTTERSTOCK

Er det så ille at ungdom dropper ut fra idrettslaget?

Å slutte med organisert idrett er ikke det samme som å slutte å trene.

Den organiserte idretten, det vil si trening og konkurranser i regi av idrettslag, er tiltrodd en rekke viktige oppgaver, som i sin tur utløser betydelig offentlig støtte. Viktigst er trolig folkehelsemotivet, som innebærer at idretten skal aktivisere befolkningen. En annen begrunnelse er knyttet til idrettens demokratiske organisering, som innebærer at barn og unge gjennom idretten trenes i demokrati og medbestemmelse.

En tredje begrunnelse er at idretten antas å produsere det samfunnsforskere kaller sosial kapital: Organisert idrett skaper kontakt mellom sosiale miljøer som ellers neppe ville møtt hverandre, for eksempel fra ulike samfunnslag og etnisiteter. Ikke minst kan foreldre i barne- og ungdomsidretten fungere som ressurser for hverandre fordi ulike sosiale nettverk kobles sammen.

LES OGSÅ: Når jeg skriver «Bjørn Dæhlie» inn i Google, kommer «Bjørn Dæhlie forretningsmann» opp som første forslag

Samtidig er idretten fundamentalt sett basert på konkurranse, og fra utøvernes eget perspektiv er faktorer som mestring og prestasjonsforbedring det som driver dem. Få ungdommer driver med idrett for å lære om demokrati. Det betyr i praksis at mens det er de positive samfunnsmessige konsekvensene av idrett som begrunner dens privilegerte posisjon overfor myndighetene, er utøverne selv ofte drevet av rent sportslige motiver.

Men idretten er i hardt vær. NRK kunne nylig rapportere at for mye alvor og trening for tidlig svekker ungdoms idrettsmotivasjon. Ungdom blir skadet og går lei. For ikke lenge siden kunne vi også lese at stadig flere velger å trene utenfor idrettslag. NRK rapporterer dessuten at koronapandemien har ført til at folk trener mindre enn før, ikke minst i organisert idrett.

Samlet sett tegnes et bilde av en idrett med store utfordringer, og at den ikke løser samfunnsoppdraget sitt. Men hvorfor er det et problem at voksne trener på egen hånd i stedet for i idrettslag? Hvorfor er det et problem at ungdom gradvis slutter med organisert idrett etter hvert som de blir eldre? Med andre ord: Hvilke typer frafall fra idrett bør motvirkes, og hvilke typer kan ses som et ledd i en naturlig prosess? Vi vil her diskutere dette med utgangspunkt i det mye diskuterte frafallet i ungdomsidretten.

93 prosent av norske barn og unge har på ett eller annet tidspunkt vært med i organisert idrett. Fra 13-årsalderen, som er tidspunktet man går fra barne- til ungdomsidrett, skjer imidlertid en rekke endringer som øker frafallsrisikoen. Prestasjon og konkurranse nedtones i barneidretten, men får økt betydning fra 13-årsalderen. Prestasjonslogikken passer neppe for alle. Den innebærer mer foreldreinvolvering, mer trening og større krav både til ferdighetsnivå, dedikasjon og oppmøte. Treningen blir også mer profesjonalisert og kunnskapsbasert, noe som øker kostnadene.

LES OGSÅ: Langrenn ute av sporet

Frafallet begynner tidlig. Mens seks av ti ungdommer fortsatt deltar i 8. klasse, er andelen bare to av ti i tredje klasse på videregående skole. Frafallet ser også ut til å skje tidligere enn før. Mange erstatter idrettslaget med treningssenteret. Men er det opplagt at det er uønsket?

Det er eventuelle sosial ulikhet, for eksempel kjønns- eller klasseforskjeller, som først og fremst bør bekymre. Det er imidlertid lite som tyder på at en stor mengde barn og unge ekskluderes fra idrett på grunn av trang familieøkonomi. Misforstå oss rett: Økonomisk ekskludering forekommer, og er alvorlig for dem det gjelder. Generelt oppgis likevel ikke økonomi som noen utbredt begrunnelse for å slutte i idrettslaget. Derimot er det ting som tyder på at dette klasseskillet er i ferd med å øke, blant annet fordi det svekker idrettens potensial som integrasjonsarena.

Frafall skyldes oftest et ønske om å prioritere fritiden annerledes. I ungdomstiden blir skolearbeidet viktigere. Trening til faste tider passer dårligere. Ungdomstiden består også av selvstendiggjøring, slik at mange søker bort fra voksenstyrte aktiviteter. Egenorganisert trening i skog og mark eller på for eksempel snowboard og skateboard, er gode eksempler.

Merk derfor at det å slutte med organisert idrett ikke er det samme som å slutte å trene. Ungdom trener mer enn for ti år siden, men aktiviteten har flyttet seg fra det organiserte til det uorganiserte. Det er også viktig å huske at hvis idretten nedtoner konkurranse- og prestasjonsmotivet for å inkludere ungdom som ikke er tiltrukket av idrettens logikk, vil det kanskje svekke motivasjonen hos dem som i dag er aktive. Det kan i så fall gi rom for nye aktører som ivaretar spisset konkurranseaktivitet, og da vil ganske sikkert den sosiale ulikheten bli større enn i dag.

Vær også oppmerksom på at frafall, i motsetning til hva det er vanlig å hevde, faktisk er nødvendig. Det inngår i ungdomsidrettens naturlige kretsløp. Anleggssituasjonen i norsk idrett er slik at dersom alle de 13-åringene som i dag trener i idrettslag, fortsatt trener med liv og lyst når de blir 18, vil ikke idrettslaget ha plass til å rekruttere yngre barn. Offisielt skal idretten motvirke frafall, men i praksis er kretsløpet basert nettopp på frafall.

Idrettens viktigste samfunnsmessige funksjon er, slik vi ser det, at den skaper sosiale kontakter på tvers av sosiale lag i større grad enn egenorganisert trening. Derfor fortjener den nok i hovedsak støtten den får. Men om den får i oppgave å involvere alle ungdommer, vil den trolig gape over mer enn godt er.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter