Folk samlet seg på Place de la Republique i Paris 18. oktober, for å minnes læreren Samuel Paty.  Foto: CHARLES PLATIAU/Reuters

Frankrikes kamp mot fanatismen

Midt i kampen mot covid-19 ble Frankrike, med det bestialske drapet på læreren Samuel Paty, rammet av en annen epidemi som det lenge har slitt med: fanatismen.

Etter en lang rekke islamistiske terrorangrep rettet mot journalister, jøder, prester, politi, og andre uskyldige ofre, har fanatikerne nå rammet skolen, den franske republikkens bærebjelke. Det er lærerne som sørger for at nye generasjoner kan leve etter, og videreføre, republikkens verdier om frihet, likhet og brorskap. Dette var hovedtemaet da Samuel Paty posthumt ble hedret med æreslegionen onsdag 21. oktober. Stedet for seremonien, som president Macron hadde valgt, var landets ærverdige universitet, Sorbonne.

Gjennom historien har flere franske forfattere omtalt fenomenet som gjør at mennesker føler seg berettiget til å drepe andre, som en epidemisk sykdom. «Det finnes ingen annen medisin mot denne epidemien enn den filosofiske ånd», skrev opplysningsfilosofen Voltaire i Dictionnaire philosophique (1764). Han omtalte den som led av denne sykdommen som «den avskyelige», og signerte sine brev med «Knus den avskyelige».

Emmanuel Macron foran kisten til Samuel Paty, under en nasjonal minnestund 21. oktober.   Foto: Francois Mori/AP

LES OGSÅ: Når barbariet rammer humanismens hovedstad

Voltaire la vekt på at sykdommen ikke bare dukket opp i én religion. Og han hevdet at man best bekjempet den i samfunn med mange religioner, der ingen fikk dominere: «Hvis det bare var én religion i England, kunne man frykte dens despotisme; hvis det var to, ville de skjære halsen over på hverandre. Men det er tretti av dem, og de lever i fred og forsoning», skrev han i Lettres philosophiques (1734). Dette er en av hovedtankene bak den franske republikkens ideal om sekularisme: Staten er nøytral i religiøse spørsmål, og det er nedfelt i landets grunnlov at Frankrike som en konsekvens av dette prinsippet «respekterer alle trosretninger».

Nærmere vår tid finner vi Albert Camus, som viet sitt forfatterskap til kampen mot sin tids totalitære systemer. Også han bruker epidemien som bilde på spredningen av ekstremismen i sin roman Pesten (1947), som han skrev med tanke på nazismens avskyelige utbredelse. Ifølge Camus er menneskene «pestbefengte» ikke bare hvis de aktivt dreper eller medvirker til drap, men også hvis de mangler fantasien som kreves for å føle sympati med ofrene. I slike tilfeller kan litteraturen bli medisin. I alle Camus’ romaner dukker det opp en mann som observerer et menneske som giljotineres. Slik insisterte han på å la sine lesere se det avskyelige også i den franske straffeloven, der det helt frem til 1981 sto at alle dødsdømte skulle få «hodet kappet av».

Det er lærerne som sørger for at nye generasjoner kan leve etter, og videreføre, republikkens verdier om frihet, likhet og brorskap, skriver kronikkforfatterne.   Foto: POOL/Reuters

LES OGSÅ: Camus og den lykkelige Sisyfos

Det er interessant at Camus – som Voltaire – i mangel av å kunne peke ut én forklaringsmodell, legger vekt på at vi har å gjøre med en slags epidemi. For måtene vi mennesker møter epidemien på er svært ulike (noe vi nå har fått erfare med Covid-19): Noen fornekter den, andre ser på den som en straff fra oven. Noen prøver å peke ut skyldige, mens andre prøver å flykte. Og så har vi de som konsentrerer seg om å forhindre epidemiens spredning.

I Camus' roman får flere ulike reaksjoner komme til uttrykk, for sannheten ligger ikke i bare én fortolkning av epidemien. Likevel er én reaksjon sentral, og den tilhører en lege som arbeider intenst for å bremse pesten. Han er romanens forteller, men det avsløres først mot slutten, slik at hans syn ikke hever seg over de andres underveis i lesningen. Når han likevel får det siste ordet, er det for å advare leserne om at pesten alltid kan komme tilbake.

I forstaden Conflans-Sainte-Honorine utenfor Paris samlet det seg også folk i gatene under den nasjonale minnemarkeringen.  Foto: GONZALO FUENTES

Noen vil kanskje innvende at pesten Camus snakket om, var politisk, og ikke religiøs. Men islamismen er en totalitær politisk bevegelse, akkurat som nazismen. Dagen etter mordet på Samuel Paty delte avisa Le Mondes karikaturtegner Plantu en illustrasjon der han sammenlignet vår tids islamister med nazister fra andre verdenskrig. Øverst på tegningen ser vi tyske soldater som beordres til å angripe en motstandsmann som maler «frihet» på en husvegg. Nederst er det islamistiske nettguruer som gjør enkeltindivider med kniver oppmerksomme på en person som skriver «undervisningsfrihet».

Samme dag, i et radiointervju, fortalte den franskspråklige algeriske forfatteren Kamel Daoud at han i Frankrike de siste årene har hatt inntrykk av å gjenoppleve det som skjedde i Algerie på 1990-tallet: Massakrer av sivile, drap på journalister og lærere, i religionens navn. Daoud insisterte på at alle har rett til å uttrykke seg om alle verdens religioner, også islam. Han understreket at islamismen er en politisk ideologi som må bekjempes, og at denne kampen også foregår på språkets arena, ikke minst på skolen, der man underviser om ordenes betydning: De ulike formene for fascisme begynner med at man tilraner seg ord, sa han, og viste til hvordan det i Algerie er islamistene som nå definerer ordene «sekularisme», «feminisme» og «islamofobi». «Hvis vi mister ordenes bruk, verdi og mening, har vi allerede tapt», konkluderte han.

Det finnes ingen enkle løsninger for å bekjempe fanatismens pandemi. Men den dårligste løsningen er å la fanatikerne ta definisjonsmakten. Derfor må vi aldri slutte med Voltaires, Camus', Plantus og Daouds medisin. Vi må fortsette å innta filosofenes og kunstnernes spørrende og engasjerte holdning i møte med ulike kulturer. Vi må gi mer rom for langsom, granskende lesning, så vi forstår, og ikke dømmer på grunnlag av raske digitale informasjonsdrypp. Vi må fortsette å diskutere, skrive, tegne, og – ikke minst – undervise, i toleransens og frihetens navn.

«Lærer, vi fortsetter», gjentok president Macron, som et refreng i sin tale til Samuel Paty.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter