- Etter at jeg forlot USA i 2015 har jeg lurt mye på hvordan hjemstaten min har forholdt seg til det voldsomt sterke nasjonale skillet vi ser i dag, skriver Jennifer Branlat, forsker ved NTNU.  Foto: Terje Svaan

Livet i en vippestat

Jeg spurte folk i hjemstaten min Ohio: Hvordan opplever du «splittelsen» i dagliglivet? Alle var enige om at den politiske situasjonen fører til økt stress og angst i familiene, blant venner og på arbeidsplassene.

Mens politiske kommentarer sikter seg inn på de såkalte vippestatene de kommende ukene, er det interessant å undersøke hvordan den store splittelsen ser ut på bakken. I amerikansk politikk er en vippestat en delstat som kan vinnes av demokrater eller republikanere, enten ved en brå eller gradvis endring i velgernes preferanser. Hver vippestat har sin egen historie og spesielle kultur som gjør det vanskelig for kandidater å lene seg på partipolitikken for å sikre en seier. Kandidatene er tvunget til å appellere til noe som angår velgernes hverdag.

Torsdag 22. oktober inviterer Adresseavisen Midtnorsk debatt og Litteraturhuset i Trondheim til digital samtale: «Valget i USA: På bristepunktet?».

Etter å ha bodd utenfor USA i elleve år, først i Frankrike og etterpå i Norge, har jeg innsett det ekstreme mangfoldet som er representert i vippestaten Ohio der jeg vokste opp. Dette mangfoldet blir sjelden skildret i internasjonale medier. Den positive rollen som mangfold har i den demokratiske prosessen må ikke undervurderes. Det holder kandidatene ansvarlig, og tvinger dem til å forholde seg til hverdagen til store sosiale grupper. For eksempel var folk på landsbygda i Ohio og arbeiderklassevelgere forent i følelsen av fremmedgjøring i den postindustrielle økonomien da de stemte på Donald Trump i 2016-valget. Før valget i 2016 hadde Ohio svingt frem og tilbake ved de tolv siste valgsyklusene.

Etter at jeg forlot USA i 2015 har jeg lurt mye på hvordan hjemstaten min har forholdt seg til det voldsomt sterke nasjonale skillet vi ser i dag. Med dette i tankene tok jeg kontakt med en mangfoldig gruppe mennesker i hjemstaten min og stilte spørsmålet: Hvordan opplever du «splittelsen» i dagliglivet? Jeg fikk svar fra alle slags folk. Alle var enige om at den politiske situasjonen fører til økt stress og angst i familiene, blant venner og på arbeidsplassene. Og alle rapporterte at de synes det var terapeutisk å få skrive om det.

I en boble. Av de tolv personene som svarte på spørsmålet mitt, erkjente alle at den nærmeste vennekretsen var blitt mer homogen. De beskrev fenomenet som en mangel på kontakt med mennesker som ikke deler deres egen politiske oppfatning. «Vi er i en boble. Vi kjenner veldig få som støtter Trump, selv om de historisk har stemt republikansk. Partneren min snakker med noen republikanske advokater på treningssenteret i Xenia, men de er ikke venner som vi omgås sosialt».

«Jeg har ikke har mye kontakt med Trump-tilhengere. Kanskje er jeg i min egen lille boble. Jeg og mine foreldre har samme politiske overbevisning. Vennene mine og kollegene også. Jeg har mange mennesker jeg snakker med daglig som får meg til å bevare fatningen, og bekrefter at vi ikke er helt fortapt og uten håp!»

KOMMENTAR: - Endelig en debatt til å bli litt klokere av

Mangel på felles grunn. Beth, en pedagog ved Ohio State University, skriver: «Jeg har aldri følt det politiske skillet så akutt som under Trump. Faktisk virker det som det er tre grupper av velgere: Demokrater, republikanere som ikke er for Trump og Trump-tilhengere. Politikk har alltid vært litt tabu i familiesammenkomster, men nå tror jeg det også er blitt tabu blant venner, bortsett fra blant de nærmeste. Jeg er redd for å oppdage at noen jeg ser på som en venn kan ha politiske meninger som er ekstremt forskjellig fra de jeg har. Hvis jeg finner ut at noen jeg kjenner i nabolaget støtter Trump, vil det få meg til å tvile på om det eksisterer noe grunnlag for vennskap i det hele tatt.»

Kutte bånd. For noen av dem som svarte var det ikke bare et spørsmål om å unngå politiske diskusjoner, det var faktisk nødvendig å kutte kontakten permanent: «Jeg hadde noen bekjente som støttet Trump, og min manns familie planla å stemme på ham. Jeg kuttet båndene med disse kjenningene, men det var vanskeligere å kutte ut svigerforeldrene. Det ble mange opphetede diskusjoner, og selv om mange i min utvidede familie også støttet Trump, sa jeg hva jeg mente.»

«Noen familiemedlemmer snakker ikke sammen fordi de ikke tilhører samme parti, og det finnes ikke noe felles møtepunkt. I lunsjen på jobben snakker vi med folk som tilhører våre partier. Jeg har personlig mistet noen venner som fant ut at jeg tilhørte et annet politisk parti. Noen anser deg som en fiende bare fordi du ikke har samme mening».

Plenskilting tar av. Plenskilt er et av de typiske amerikanske kulturelle fenomenene som er vanskelig å forstå for mange europeere. Foran hvert valg viser folk sin politiske tilhørighet ved å plante et skilt på plena. Det er slett ikke radikalt. Før kunne et sånt skilt være en invitasjon til dialog – særlig blant naboer. Plenskiltet hører hjemme i kategorien for personlig overbevisning og meninger som mange amerikanere mener er viktige for den nasjonale debatten. Siden 2016 har mine respondenter registrert en eksplosjon av politisk skilting som følger skillelinjen mellom by og land. «Jeg bor i en stor by og ser at flertallet av skilt som folk setter opp i hagen er for demokratene. Når jeg reiser ut i tynnere befolkede områder i Ohio, er de fleste skiltene for det republikanske partiet». Et par i et boligområde fjernet plenskiltet fordi de var redd for at huset ble vandalisert.

Et land som allerede er delt?

En viktig samtalepartner da jeg skrev denne artikkelen var min venn og tidligere kollega Hubert Matumaini. Han er koordinator for et mottakssenter for flyktninger som kommer til Dayton skoledistrikt. Mens jeg var i ferd med å avslutte skrivingen, fortalte Hubert at han hadde opplevd dette skillet lenge før det forestående valget: «Da jeg planla å gå på en countrykonsert fortalte mine afroamerikanske venner at jeg ville se ut som en idiot, og være uønsket der. De fikk rett. I Afrika hørte vi på Kenny Rogers og Dolly Parton fordi vi elsket musikken. Til og med musikken splitter folk i USA. Countrymusikk er mest for de hvite, rap er for svarte. Vi brydde oss ikke om countrysangere var fra sør eller nord, om de var evangelisk kristne eller liberale, demokrater eller republikanere. USA er et veldig stammeorientert og delt land i forkledning, helt annerledes enn på film».

En vei fremover. Hva kreves for å få amerikanerne til å krysse partigrensene og snakke med hverandre igjen? Som feministisk lærer og forsker har jeg lagt til rette for mange vanskelige diskusjoner på universitetet. Vi gjør mye viktig arbeid for å få studentene til å finne frem til sine egne synspunkter – og se begrensningene. Vi lytter til hverandres erfaringer i en akademisk sammenheng og stiller spørsmålet: Hvordan kan du justere ditt standpunkt og ta i betraktning noe du ikke hadde skjønt før? Jeg tror løsningen ligger i å sette til side noen av våre favoritter blant mediekanalene, og lytte til hverandres erfaringer. Det er da vi kan forstå mangfoldet bak et politisk perspektiv, og se hvordan et annerledes perspektiv kan krysse vårt eget på noen punkter.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter