Klemenskirke-utstillingen da den ble åpnet av kronprinsen i 2019. Å relatere arkeologisk materiale til enkeltpersoner og konkrete hendelser kan være vanskelig og ofte umulig, skriver kronikkforfatter.   Foto: Marthe Amanda Vannebo

De smykker seg med å være «stedet der alt startet». Men stemmer det egentlig?

Kom levningene av Olav Haraldsson noen gang til Nidaros? Svaret på dette spørsmålet er helt avgjørende for vår forklaring av det det arkeologiske materialet man fant på Peter Egges plass i 2016.

Klemenskirkeutstillinga på Peter Egges plass smykker seg med å være «stedet der alt startet» og påstår «det var her det skjedde». «Akkurat fra dette punktet ved Krambugata, springer både historien til byen Trondheim og til staten Norge ut», står det å lese i utstillingens folder. Men er det arkeologisk kildemateriale eller inndiktede elementer av politisk og hagiografisk (helgenberetning) karakter som egentlig ligger til grunn for denne konklusjonen?

LES OGSÅ: Tankesmien Skaperkrafts innlegg Hvem var Olav - og hvem er vi?

I hvilken grad man kan eller bør anvende Snorres saga om Olav den hellige som historisk kilde har vært diskutert av historikerne i generasjoner. Det har svingt fra det ene ytterpunktet til det andre. I dag inntar vel de fleste en slags mellomposisjon. Men dette fører samtidig til uklarheter og sammenblandinger, og legger slik til rette for selektiv bruk, bevisst eller ubevisst. Konkret hva er det hos Snorre historikere og arkeologer vurderer som kildemessig troverdig, og hva ansees som oppdiktete elementer delvis politisk motivert og delvis forankret i tidligere helgenberetninger? Dette synes å ha vært en slags elefant i rommet, og lite diskutert, også i forbindelse med utstillinga på Peter Egges plass. For hvordan hadde arkeologenes fortelling om Klemenskirka og ikke minst stedets («dette punktet ved Krambugata») betydning blitt dersom premisset var at historia om Torgils og sønnen Grim som frakter Olavs legeme til Nidaros er et element diktet inn kanskje så sent som ca. 200 år etter?

LES OGSÅ: Tore Skeis foredrag ved åpningen av Klemenskirken

Terje Brattli er forsker NTNU Vitenskapsmuseet.  Foto: NTNU

Beretninger om skjuling og smugling av helgeners jordiske levninger fra fienden er ikke ukjent i helgenbiografier. Religionshistoriker Gunnhild Røthe tolker i sin doktorgradsavhandling fra 2004 det Snorre sier om flyttinga av liket (translatio) som en politisk motivert beretning vevet sammen med eldre hagiografiske beretninger, en fortelling han laget etter et besøk i Trondheim på 1200-tallet. Hva om dette betyr at Olavs legeme slett ikke kom til Nidaros etter slaget? Dette får nødvendigvis konsekvenser også for hvordan forstå beretningen om oppgravinga av kista på Domkirkeplatået året etter – utrolig nok med kong Sveins og Alfivas både velsignelse og tilstedeværelse – og den påfølgende gravlegginga ved Klemenskirka. Er også dette diktet inn, som ledd i den samme fortellingen? Dersom det er slik, var det ikke på Peter Egges plass «alt startet», som Klemenskirkeutstillinga hevder. Da skjedde det hele helt andre steder, blant annet i en skrivestue på Island.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

  Foto: Marthe Amanda Vannebo

Olav ble helgen og åpenbart er den virkningshistoria som Olavslegenden representerer reell nok. Og faktisk er Snorre kanskje et av de fremste eksemplene på nettopp det gjennom sin bruk av også hagiografiske elementer. Det er derfor rimelig å spørre om påstandene fremmet i utstillinga primært kan være basert på av Snorre inndiktede politisk motiverte elementer blandet med hagiografisk tradisjon, og i liten eller ingen grad på arkeologi. Det er altså grunnlag for å se nærmere på om tilnærmingen rett og slett er et samrøre av arkeologisk kildemateriale og skriftlige kilder i form av konstruerte politisk motiverte beretninger med sterke hagiografiske trekk. Utstillinga er på snedig vis designet til å ligne på arkeologi, men er altså ikke nødvendigvis det. Det hele synes å være preget av ukritisk kobling mellom sagn og myter på den ene siden og arkeologisk materiale på den andre.

  Foto: Marthe Amanda Vannebo

Å relatere arkeologisk materiale til enkeltpersoner og konkrete hendelser kan være vanskelig og ofte umulig. Derfor tenderer arkeologer til å være tilbakeholdne med slikt til tross for stadige oppfordringer fra media og andre. Men dette virker ikke å være tilfelle når det kommer til Klemenskirkeutstillinga. Her knytes det arkeologiske materialet tilsynelatende uproblematisk til både en rekke enkeltpersoner og til en spesiell hendelse. Det er min oppfatning at dette muliggjøres gjennom den ovennevnte tilstanden av «tvende sinn» som preger arkeologien når det kommer til Snorres saga om Olav den hellige både som en troverdig historisk kilde, og som en politisk motivert beretning ispedd hagiografiske elementer. Dette har lagt til rette for et diskusjonsklima egnet for samrøre.

SE STORT BILDEGALLERI: Kronprisen åpnet Klemenskirken

For troende katolikker og andre helgendyrkere har det sikkert mindre å si om Torgils’ og Grims ferd fra Stiklestad til Nidaros fant sted eller ikke. Men for oss arkeologer er ikke dette spørsmålet uten betydning. Nå er det selvsagt ikke helt utenkelig at Olav kom til Nidaros etter slaget. Og åpenbart har det gjennom middelalderen eksistert et skrin med levninger i Nidaros, noe også andre kilder underbygger. Men det er vanskelig å si hvem sine levninger. Klemenskirkeutstillinga viser at spørsmålet om Olav faktisk kom til Nidaros etter slaget ikke bør gå uproblematisert hen.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter