Trondheim 20181009. Mann med stor mage. Modellklarert. Foto: Gorm Kallestad / NTB  Foto: Gorm Kallestad

Dessverre, Nykvist: Jeg tror ikke fastlegens råd ville hjulpet

Vi blir stadig tykkere, til og med tykkere enn de pølsespisende danskene. Tall fra både HUNT og Verdensbanken viser at Norge er et av landene i Europa med størst grad av fedme i befolkningen. Omtrent 25 prosent har fedme, og 60 prosent av kvinner og 75 prosent av mennene er overvektige eller har fedme. Fagfolk roper varsko – fedme er en enorm byrde for enkeltindivid og samfunn.

En som har kjent fedme tynge, er fungerende politisk redaktør i Adressa, Kato Nykvist. I en kommentar i Adresseavisen 19. september skriver han at han skulle «ønske noen veide meg og fant meg for tung», og han refererer da til en fastlege som ikke adresserte hans fedmeproblem tydelig nok. Han skulle ønsket at fastlegen hadde fortalt han at han burde gå ned i vekt for å redusere risikoen for sykdom knyttet til hans fedme.

Dessverre, Nykvist: Jeg tror ikke fastlegens råd ville hjulpet.

  Foto: privat

LES MER FRA SAMME DEBATTANT: Salmer fra et fastlegekontor

LES MER: Jeg skulle ønske noen veide meg og fant meg for tung

La oss se på hva som skjer i praksis. La oss si at fastlegen fanger opp de som er for store og som dermed er i risiko for å utvikle komplikasjoner av sin fedme, som for eksempel type 2 diabetes. Ifølge Helsedirektoratet så bør disse få tilbud om tverrfaglig behandling, som består av fysisk aktivitet, kostholdsendring og adferdsterapi. Å følge opp personer med risiko for å utvikle diabetes er krevende, blant annet anbefales oppfølging i mer enn seks måneder, flere ganger i uka. Det anbefales at dette gjøres via gruppebaserte lokale lavterskeltilbud i kommunene – typisk det som går under navnet frisklivssentraler. Flere studier har vist at man kan utsette debut og progresjon av for eksempel type 2 diabetes ved denne type behandling. Den store utfordringen er imidlertid at helsetilbudet ikke er dimensjonert for problemet. Utregninger viser at frisklivssentralene og lignende tiltak bare har kapasitet til å ta imot 10 prosent av de personene som ifølge retningslinjene bør delta på slike forebyggende livsstilstiltak.

LES OGSÅ: Ny kampanje i Trøndelag: Koronapandemien har satt befolkningen under press

På samfunnsnivå vet vi at det har liten effekt å fange opp de med fedme hos fastlegen uten å ha et oppfølgingstilbud til dem. Unntakene vil lykkes med å ta tak selv, men for det store flertallet hjelper det ingenting, og i verste fall skaper vi bare helsebekymringer og følelse av utilstrekkelighet.

Det som gir oss enda større grunn til å klø oss i hodet, er at flere studier viser at selv om tett oppfølging av folk med fedme og forhøyet blodsukker kan redusere vekt og utsette tilstander som høyt blodtrykk og type 2 diabetes, så hjelper disse tiltakene lite i å redusere tilfellene av det som virkelig skaper uhelse, så som hjerteinfarkt og hjerneslag. Ei heller på dødelighet. Faktisk ser man ingen forskjell på disse alvorlige sykdommene, mellom de de som blir fanget opp av fastlegen i forebyggende henseende på grunn av fedme og eventuelt høyt blodsukker, sammenlignet med de som kommer til fastlegen etter at de har fått komplikasjoner av sin fedme.

Status er altså i stor grad at vi ikke har nok tilbud for behandling og forebygging for de som har fedme og de i risiko for type 2 diabetes og andre livsstilssykdommer, og at de tiltakene som eksisterer har liten effekt. Det kan man jo bli rimelig desillusjonert av. Har fastlegen til Nykvist gjort rett i å ikke nevne hans fedme? Ender vi bare opp med urealistiske forventninger og moralske pekefingre? Muligens.

Enda viktigere er det å få sagt at mesteparten av forebyggingen av livsstilssykdommer foregår langt utenfor fastlegen og frisklivssentralens vegger. De bakenforliggende årsakene til mye av befolkningens fedmeproblematikk har både sin opprinnelse og sine løsninger blant faktorer som utdanning, oppvekstsvilkår, arbeidsbetingelser, sosial støtte og lokalsamfunn. Å jobbe systematisk med disse faktorene for å forebygge hos våre barn og unge før de blir for store, vil være det som monner mest.

LES OGSÅ: Belønningen ligger i enden av regnbuen …

I den sammenheng er det viktig å poengtere at fedme har en sterk sosial gradient; både fedme, inaktivitet og type 2 diabetes er langt vanligere blant folk nederst på den sosiale rangstigen. Dette er urettferdig. De som allerede har et dårligere utgangspunkt for et godt liv, får gjennom sin uhelse enda flere plager og bekymringer. Dette gjør det spesielt viktig å ha to tanker i hodet samtidig i arbeidet med å forebygge og redusere overvekt og fedme i befolkningen. Innsatsene bør være en kombinasjon av befolkningsrettede strategier og høyrisikostrategier. Det betyr i praksis at en må bruke tiltak som når alle, men at det i tillegg brukes gradvis mer innsats mot de gruppene som trenger det mest, slik at de sosiale helseforskjellene minsker.

Så til det som har vært debattert den siste uka: Hvorfor lykkes vi ikke i å forebygge og begrense overvekt og fedme? Nykvist og mange med han mener at det gjøres for lite. Det har de selvfølgelig helt rett i. Mye gjøres, men sikkert ikke nok. Forebygging er ikke så «sexy», og effekten sees gjerne i et annet budsjett enn i det som bevilget pengene til skolemat og sykkelstier. I tillegg kommer den eventuelle effekten lang tid etter at tiltakene er satt inn, om den i det hele tatt er mulig å måle den.

Nykvist foreslår at helsepersonell bør komme mer på banen, eksemplifisert i fastlegen. Selvfølgelig er det en del av fastlegens jobb å adressere fedme som et helseproblem hos sine pasienter. Men vi vet altså at dette er en strategi med begrenset effekt. Slik situasjonen er nå, så er det lite av tiltakene vi har i verktøykassa som hjelper når folk først plages med fedme. Det betyr ikke at vi skal slutte å prøve. Men vi må bli bedre til å finne de som er i risiko for å utvikle komplikasjoner av sin fedme. Og vi må anerkjenne at det er utrolige mange ulike årsaker til fedme – alt fra god matlyst til store traumer, og ut fra det utvikle bedre verktøy til å hjelpe folk der de er. Og viktigst - vi må rette innsatsen mot hele årsakskjeden. Men altså, ikke et vondt ord om forebygging. Men vi må ha tunga beint i munnen før vi legger den på vektskåla.

LES MER: Jeg skulle ønske noen veide meg og fant meg for tung

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter