Birgit Skarstein stirrer tilbake på oss og tvinger oss til å reflektere over egne fordommer, fordommer om dans, om funksjonsnedsettelse og hva det vil si å være toppidrettsutøver, skriver kronikkforfatter.   Foto: Espen Solli / TV 2

Å danse eller ikke danse, er det spørsmålet?

De siste ukene har det pågått en debatt rundt Birgit Skarstein sin deltakelse i Skal vi danse på TV2. Debatten, eller kanskje først og fremst kommentarfeltene har blitt fylt av nedverdigende kommentarer om kroppen til en av Norges fremste idrettsutøver, som av uforståelig grunn ikke havnet på Adresseavisens liste over de fremste trønderske idrettsutøverne. Skarstein har nok antakelig gjort og gjør mer for utvikling av både idrett og samfunnets syn på hvem som er innenfor og hvem som er utenfor enn de aller fleste. Debatten som har kommet i kjølvannet av realityserien har mange elementer. Den handler om dans og vår oppfatning av hva dans kan være, og den handler om identitet – hva og hvem er det som skal få bestemme hvem «jeg» vil være.

LES OGSÅ: Dansegulvet er til for alle som vil danse

LES OGSÅ: Skjønnheten og udyrene

Ellen Saur er professor ved Institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU.  

Debatten om Skarstein sin deltakelse kan tilsynelatende få oss til å tenke at det å danse når man har en funksjonsnedsettelse er noe helt nytt og eksepsjonelt. Like lite som det å utøve andre kunstfelt så er dette forbeholdt en liten del av befolkningen som vi tenker faller inn under et snevert normalitetsbegrep. Internasjonalt er disability art et etablert begrep og det er mange fremragende utøvere, også innen dans. At det er Birgit Skarstein og et reality-program som Skal vi danse som har bragt dette fram i media i Norge er interessant på mange måter. Kanskje må det uvanlige virkemidler til for å få oss til å vise interesse for det som er utenfor mainstream. På alle områder der man ønsker å definere grensene for en aktivitet eller et felt så vil det være kamper om hva som kan være innenfor og hva man ønsker ikke skal bidra til utvikling og nyskaping. Klassisk dans har dyrket den ekstreme og funksjonelle kroppen, men med moderne dans har dette blitt utfordret og det å se på forskjellige kropper og deres ulike måter å være i verden på har åpnet for at mange erfaringer får plass i kunst og kulturverden. Man vil ikke la seg definere av en fiksert og statisk kunstforståelse, men man vil bruke sine erfaringer til å utvikle kunstuttrykkene. Kunst kan både behage og utfordre. Men man må bruke tid for å bli kjent med nye uttrykk og nye måter å vurdere kvalitet på.

LES OGSÅ: Reagerer på fordommer mot rullestoldans

Men diskusjonen handler om så mye mer enn dans og kunstuttrykk. Den handler om hva vi ser og hvordan kategorier og stereotyper farger vår oppfatning av hverandre. Birgit Skarstein er modig fordi hun setter seg på spill gjennom å være en synlig person og en tydelig stemme i media. Det kan jeg tenke meg må være ekstremt krevende. Men fordi hun gjør det tørr flere, hun er et forbilde for oss alle. Vi ønsker alle å bli sett og vurdert ut fra hvem vi er, som hele mennesker. Ikke satt i en bås fordi vi har en funksjonsnedsettelse, en diagnose eller på andre måter har fått en merkelapp. Det bør heller ikke være slik at om man har en funksjonsnedsettelse så må man fremstå som en «super-hero» som overkommer funksjonsnedsettelsen gjennom å være så «normal som mulig». Skarstein må selv få velge om funksjonshemmingsidentiteten er viktigere enn identiteten som idrettsutøver, identiteten som kvinne og så videre, og det får hun ikke om vi bare ser rullestolen. Rullestolen er en viktig del av hennes liv og som vi ser i dansen kan den forstås som en forlengelse av hennes biologiske kropp, det er bare det at den har så lett for å overskygge alt annet.

LES MER: Skarstein blir såret og provosert over dansehetsen

Den amerikanske sosiologen Erving Goffman, kjent for sin teori om stigma og stigmatisering, skrev at et stigma er den koblingen vi gjør mellom en egenskap hos et menneske som blir til en stereotyp klassifisering eller kategorisering av mennesker. Vi gjør altså slutninger om hva et annet menneske er ut fra ekstremt lite kunnskap. Vi ser Skarsteins rullestol og ut fra det slutter vi at hun først og fremst er funksjonshemmet og dermed ikke kan danse. Skarstein trosser heldigvis denne stigmatiseringen og tvinger oss til å se forbi rullestolen. Og vi ser det på område etter område at det å bli eksponert for det som er uvant utvider det vi ser på som interessant. De siste par årenes synliggjøring av kvinnefotball, para-idretter og special olympics gjør at interessen og toleransen øker. Kvinner fikk ikke delta i langrenn i et OL før 1952, det hadde vært stusslig om Marit Bjørgen hadde gått på ski den gangen.

LES MER: Publikum ga stående applaus etter at Birgit Skarstein hadde danset

Det er lett å kritisere de som uttaler seg dømmende i kommentarfelt og med direkte meldinger til Skarstein, men de fleste av oss må også tåle å vende speilet mot oss selv. Hvor fordomsfrie er vi? Er det ikke ganske lett å stigmatisere andre ut fra ytre kjennetegn som kropp, klesdrakt, hudfarge eller atferd vi ikke er vant til? Det er lett å trekke raske konklusjoner basert på antakelser og manglende kunnskap, det er langt vanskeligere og mer arbeidsomt å bruke tid på å nyansere bildet. Men uten det så går vi glipp av så mye, ikke minst muligheten for å utvikle eget refleksjonsgrunnlag. Rosemarie Garland-Thomson har skrevet om hvordan blikket vårt og det at vi stirrer på det som er uvant påvirker den vi stirrer på, men også makten som ligger i det at denne stirrer tilbake. Birgit Skarstein stirrer tilbake på oss og tvinger oss til å reflektere over egne fordommer, fordommer om dans, om funksjonsnedsettelse og hva det vil si å være toppidrettsutøver.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter