Etter beslutning om utbygging av østre Mardalsfossen, med Norges høyeste fossefall på 655 meter, hvorav 297 meter loddrett, samlet aksjonister seg til demonstrasjoner på fjellet midt imellom Rauma og Nesset kommuner. Her demonstrantene foran anleggsmaskinene som de midlertidig klarte å stanse.  Foto: Erik Thorberg/Scanpix

Sivil ulydighet er viktig i kampen for naturvern

Jeg vil alltid kjempe for friheten til å benytte meg av ikke-voldelig sivil ulydighet for naturverdier. Aksjoner for miljøverdier har ofte ført til endringer i politikken.

Det er 50 år siden Mardøla-aksjonen i Eikesdalen – en protest mot å legge en av Norges høyeste fosser i fritt fall i rør. Aksjonen var rettet mot kraftutbygging og stilte krav om en bedre forvalting av våre natur- og miljøverdier. En kamp som fortsatt er viktig den dag i dag!

Som leder av Unge Venstre valgte jeg å delta i Mardøla-aksjonen. Jeg var med å kjempe mot en utbygging der ikke-voldelig sivil ulydighet for første gang ble tatt i bruk. For meg betyr den sivile ulydigheten at jeg tok «straffen», en bot. Ikke-voldelig sivil ulydighet er klart avgrenset mot hærverk. Jeg ble senere justisminister. For meg er den ikke-voldelige sivile ulydigheten en viktig demokratisk nødventil i et velutviklet statsbyråkrati.

LES OGSÅ: Noen få uker i året slippes Mardalsfossen fri

Derfor gleder jeg meg til å delta i 50-årsjubileet for aksjonen i Eikesdalen 7. og 8. august, skriver Dørum. Bildet er fra en video tatt under aksjonen.  

Mardøla-aksjonen banet vei for bruken av ikke-voldelig sivil ulydighet i andre saker. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 1970-tallet, er en av de mest kjente. Det ble brukt som middel da monstermastene i Hardanger ble vedtatt i 2010. Og det brukes i protestene mot vindkraftanlegg den dag i dag.

Selv om saken ikke vinnes, blir det ofte endring. Fredelige demonstrasjoner, også de som innebærer ikke-voldelig sivil ulydighet, fører ikke alltid til endringen man ønsker. Men det fører ofte noe godt med seg.

Sammen med andre demonstranter tapte vi kampen mot utbygging av Mardalsfossen, men aksjonen startet et løp som endte med Samlet plan for vassdrag. Planen ble etablert på 1980-tallet med målsetning om å få til en samlet, nasjonal forvaltning av alle landets vassdrag. Forvaltningen av vannet vårt skulle sees i et helhetsperspektiv.

Selv om jeg gjerne skulle sett at Mardalsfossen fikk springe fritt nedover fjellsiden i Eikesdalen hele året den dag i dag, så mener jeg denne seieren var svært viktig.

Protestene mot utbygging av vannkraft la mye av grunnlaget for oppbyggingen av en slagkraftig natur- og miljøbevegelse i Norge. I tillegg fikk vi Norges, og kanskje verdens, første miljøvernminister. Miljøsaker ble satt på dagsorden og bevisstheten rundt naturverdier økte.

LES OGSÅ: Vi må røre naturen, også i vår egen bakgård

Dagens motstand mot vindkraft er forståelig. Dagens kamp for naturverdier handler om så mangt. Hytteutbygging, næringsutvikling og kraftutbygging vil og skal alltid vekke debatt. Akkurat nå er den heteste poteten i Norge vindkraft.

Jeg har ingen problemer med å forstå motstanden mot vindkraftverk på land. Som all annen utbygging av kraftanlegg fører også vindkraft til naturinngrep. Konsesjonsprosesser tar årevis. Konsesjonsvilkårene vi har hatt i Norge de siste tiår har gitt svært vide tillatelser til selskapene som skal sette opp vindmøllene. Ingen vannkraftutbygginger har hatt så vide tillatelser som det vindkraften har. Jeg tror mange av landets politikere, på tvers av partifarge, i retroperspektiv gjerne skulle endret dette.

De fleste av konsesjonene for vind ble gitt av tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe og den rødgrønne regjeringen. En del ble også gitt av Solberg-regjeringen før Venstre ble en del av denne.

LES OGSÅ: Hva nå, Frøya?

Konsesjonsvilkårene for vind strammes heldigvis inn. Det er klart det skaper debatt når vindmøllene vokser fra 100 til 250 meter fra de er vedtatt av kommunestyrene landet rundt, til de faktisk står planta nedi bakken. Det store spriket mellom det folk tror politikerne kan gjøre noe med, og det myndigheten i realiteten kan gjøre noe med, utgjør et stort demokratisk problem.

Men også i vindkraftsaken har protestene ført til endring. Selv om det er aldri så frustrerende at vindparkene ikke kan stoppes, så strammes konsesjonsvilkårene nå kraftig inn. Regjeringen har foreslått å stramme inn reglene for å få lov til å sette opp nye vindmøller. Nå skal det gå maks 2-3 år fra konsesjonen gis til bygging starter. Vilkårene skal bli tydeligere, og det vil bli en klar sammenheng mellom den gitte konsesjonen og detaljplanen som kommer etterpå.

Naturen vår er truet. Naturen vår er truet. FNs naturpanel har klart stadfestet at menneskelig aktivitet truer eksistensen til én million arter. Overforbruk av natur gjør oss mer sårbare for klimaendringene. Vi er nødt til å se natur og klima i sammenheng.

I Venstre har vi vært opptatt av klima og miljø lenge før det ble «populært». Betydningen av å ta vare på naturen og klima ligger som en grunnleggende verdi i vår politikk. Naturen er livsgrunnlaget vårt – den sørger for at vi kan puste inn ren luft, drikke rent vann og spise oss mette hver dag.

Derfor gleder jeg meg til å delta i 50-årsjubileet for aksjonen i Eikesdalen 7. og 8. august. Det blir mitt tredje jubileum. For meg og mange andre var Mardøla-aksjonen en skjellsettende aksjon: forholdet mellom vekst og vern, for vassdragsvern, for forholdet mellom by og land og for ikke-voldelig sivil ulydighet som en nødventil i et levende demokrati.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter