Rasismen lever, rasismen dreper, og rasismen vil få et langt større fotfeste hvis vi ikke handler nå. Vi har en lang vei å gå, også her i Trondheim, og vi er alle nødt til å delta i denne dugnaden, skriver Sara Shafighi.  Foto: Rune Petter Ness

Hvor lenge må jeg bevise at jeg elsker landet mitt?

Rasismen lever. Det er ingen tvil om det.

Dette innlegget sto først på trykk i avisa Nidaros.

Rasisme er noe jeg, min familie og mine venner opplever til stadighet. Når er vi gode nok? Hvor lenge må jeg bevise at jeg elsker landet mitt? Ja, for det er like mye mitt som ditt, selv om jeg ble født i en landsby i Nord-Iran.

Jeg minnes da min bror og hans kone skulle drikkes ut i 2014. Utestedet var fullbooket da vi, gjengen med utenlandske navn, ville reservere et VIP-bord. Det samme utestedet hadde et drøss av ledige bord og velvillige ansatte da vår norske venninne sendte samme forespørsel. Jeg er glad for at vi meldte dette inn, for at likestilling- og diskrimineringsombudet tok fatt i saken og konkluderte med at utestedet handlet i strid med diskrimineringsloven.

Les alle innlegg i vår debattserie «Rasisme i dag», i kjølvannet av opprøret i USA.


Dette er en kronikk

Sara Shafighi (til venstre) sammen med brødrene og foreldrene, som kom til Norge i 2001. - Rasisme er noe jeg, min familie og mine venner opplever til stadighet. Når er vi gode nok? spør Shafighi i denne kronikken.  Foto: PRIVAT

Hverdagsrasismen eksisterer, og det gjør noe med en når man opplever urettferdighet og forskjellsbehandling. Det handler om de stygge blikkene på gata og det er de spydige kommentarene både ansikt til ansikt og på nett.

Det handler om mamma, som har jobbet i helsesektoren i en årrekke. Hun ble forgudet av brukere og pårørende. Likevel var hun aldri god nok for et knippe av sine kolleger, og de nedlatende kommentarene ble hverdagslig for hennes del. Det handler om pappa som tas inn til avhør når han er ute og reiser fordi han er brun og har en solid skjeggvekst. Den gebrokne dialekten deres som latterliggjøres.

Det handler om storebrødrene mine som var tenåringer da vi kom til Norge ved tusenårsskiftet. De har fått muligheten til å utdannet seg i verdens beste land, jobber, betaler skatt og bidrar til samfunnet. De har fått barn begge to, andregenerasjonsinnvandrere i følge statistikken. Vil de føle på hverdagsrasismen deres fedre opplever?

LES OGSÅ: Synne (18): Dette gir oss i det svarte samfunnet makten til å vise og tale vår frustrasjon

Det er det faktumet at jeg, som en 24 år gammel førstegenerasjonsinnvandrer, er en av svært få folkevalgte med minoritetsbakgrunn. Jeg menger meg med politisk ledelse, med statsråder, bedriftseiere og får delta på store, viktige konferanser. Jeg er ikke alene om å føle meg som en brun flekk på en fin, hvit duk på slike tilstelninger. Jeg savner mangfoldet rundt viktige møtebord, og jeg savner en systematisk satsing på å løfte fram minoriteter.

Det handler om at Ola får jobben fremfor Ali. Det handler om at norske jenter og gutter får kommentarer slengt etter seg og spyttet på fordi de går i bunad på nasjonaldagen. Kun fordi de ikke er «norske nok» til å bære nasjonaldrakten. Jeg har planer om å kjøpe meg en rød trønderbunad. Orker jeg bunadspolitiet?

LES OGSÅ: Bør vi revurdere hvordan det demonstreres mot politivold?

Drapet på George Floyd og demonstrasjonene i USA har satt fyr på debatten verden over. Demonstrasjoner og donasjoner er bra. Men, hvor går veien videre? Når Black Lives Matter-hashtaggene og de mørklagte bildene på Instagram er glemt. Vil amerikanerne gå til urnene for å kvitte seg med tullingen i statene? Og vil det bli reelle endringer med Biden? Hat og ekstremisme får lov til å vokse uten at vi slår hardt nok ned på det og iverksetter nok tiltak. Det er realiteten, i Norge og i resten av verden.

Da norsk-nigerianske Eugene Ejike Obiora i 2006 døde i forbindelse med en pågripelse, tok politiet i Trondheim grep internt og jobbet iherdig med å endre måten de pågriper på og hvordan de møter mennesker med ulik bakgrunn. Det holdningsskapende arbeidet er helt nødvendig i politiet, og ellers i samfunnet. Den jobben er vi langt i fra ferdige med.

LES OGSÅ: – Blir ganske ofte beskyldt for rasisme ute på oppdrag

Jeg evig takknemlig for å bo i Norge, og ha et politi som spiller på lag. Den fordelen har de ikke i andre land. Det faktumet at politisjef Arve Nordtvedt stiller opp på hvert eneste møte i Mangfoldsrådet sammen med undertegnede, andre politikere og med innvandrerorganisasjonene er uvurderlig. Og det er et godt bilde på hvor samarbeidsvillig Trondheims-politiet er. Vi er nødt til å jobbe sammen, og jeg er glad for at det faktisk er mulig i Trondheim.

Ropet om endringer er ikke noe nytt som har blusset opp de siste månedene. Alarmen har gått lenge, men vi velger å trykke på slumreknappen gang på gang. Det er på tide at norske politikere går i front og viser handlekraft. Holdningsskapende arbeid må få større rom i skolen og på arbeidsplassen. Vi må sørge for at alle barn og unge får muligheten til å komme seg opp og fram. Vi kan ikke bare ha flinke leger, advokater og fotballspillere med minoritetsbakgrunn. Vi må ha minoriteter i alle beslutningsorgan. På rådhuset, fylkeshuset, Stortinget, i styrer og stell.

LES OGSÅ: Rasismen i Norge er mer skjult

Rasismen lever, rasismen dreper, og rasismen vil få et langt større fotfeste hvis vi ikke handler nå. Vi har en lang vei å gå, også her i Trondheim, og vi er alle nødt til å delta i denne dugnaden. Når vi fatter politiske beslutninger, når sjefer skal ansette og hvordan vi alle møter mennesker med en annen bakgrunn eller hudfarge. Jeg vil fortsette å jobbe for likestilling og mangfold. Som ung politiker, innvandrerkvinne, som nordmann. Og jeg håper du er med meg.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter