Pappa bor i samme bo-kompleks som mamma, og trenger ikke gå utendørs for å besøke henne. Dette har han gjort daglig i over ti år, helt fram til koronaen kom. Plutselig ble døra til mamma stengt, de kunne ikke lenger møtes, skriver datteren.   Foto: Shutterstock (Illustrasjonsfoto)

Da pappa (94) ble en risiko for mamma (83)

De eldste i samfunnet vårt har betalt en høy pris for koronaen. De sykeste av dem – de som er på sykehjem – har betalt mest.

Kanskje var det riktig i starten, da vi alle var usikre, da vi ikke helt visste hva korona var, og vi ville være på den sikre siden. Men så gikk ukene uten at vi stoppet opp for refleksjon. Mange av oss har kjent på en økende uro omkring dette, så også i min familie.

Min mor er svært dement, og har nå vært isolert på sykehjem siden 12. mars. Min far er 94, og ved god helse, alderen tatt i betraktning. Han bor i egen leilighet, steller seg selv, og er en engasjert samfunnsborger. Han – og resten av familien vår - er nå både oppgitt og frustrert over de restriksjoner som koronaen har medført for oss og andre i samme situasjon.

LES OGSÅ: Korona, eldre og sykehjem – hva kan vi lære?

Pappa bor i samme bo-kompleks som mamma, og trenger ikke gå utendørs for å besøke henne. Dette har han gjort daglig i over ti år, helt fram til koronaen kom. Plutselig ble døra til mamma stengt, de kunne ikke lenger møtes, det var for farlig, først og fremst for henne og hennes medpasienter. Etter noen uker fikk vi ordnet kontakt via iPad. Det er ikke bare enkelt for en mann på 94 å tilegne seg kunnskap om bruk av Facetime, Messenger og iPad. Han hører dessuten svært dårlig, og synet er heller ikke som det en gang var. Og det er selvsagt ikke enkelt for en dement kvinne uten språk å kommunisere via skjerm. I praksis ble derfor all kontakt mellom dem brutt den dagen i mars. De har vært kjærester i over 60 år.

LES OGSÅ: Pasienter må få snakke med sine nærmeste

Angsten for at livet skulle avsluttes sånn, ble påtrengende, og tankene ikke akkurat positive. Når man er 94 år, og kjæresten din er alvorlig syk, så trenger man ikke rakettforskning for å forstå at livsperspektivet kan være relativt kort. Det er ikke opplagt at man får så mange nye sjanser. Så vi har spurt oss: Har de strenge restriksjonene vært nødvendige? Og videre: Har de vært nødvendige så lenge? Og viktigst: Er de nødvendige nå? Pappa har knapt vært utsatt for smitte. Han har omtrent ikke sett folk de siste månedene. Han har levd i selvpålagt isolasjon i sin lille leilighet – mamma i systempålagt isolasjon på sykehjemmet. Vi «barna» har følt oss halvkriminelle når vi har utført sjeldne, men nødvendige besøk hos ham. Barnebarn og oldebarn har vært utelukket. Hans eneste nabo er en kvinne på samme alder som heller ikke har møtt folk. Livet stoppet opp. Så hvor stor er smitterisikoen, sett i forhold til tap av livskvalitet? Hvorfor er pappa fortsatt en risikofaktor for mamma?

LES OGSÅ: Vi klarer ikke å akseptere at partner skal gå glipp av selve mirakelet

Jeg er godt kjent med smitteveileder, retningslinjer og pålegg som har kommet fra sentrale og kommunale myndigheter. Disse har forhindret en katastrofal utvikling av denne pandemien, kanskje spesielt for de mest sårbare pasientene på sykehjem, som min mor. I starten var det antagelig heller ingen annen strategi som kunne velges, og vi var helt enige i at strenge tiltak måtte til. I starten var det også slik at regler måtte være de samme for alle. Da var det ikke rom for skjønn, men sånn er det ikke lenger. I vår del av landet er det nå omtrent ingen smittede, og risikoen for å bli smittet – eller være smittebærer – for en person som knapt møter andre er tilnærmet null. Vi må selvsagt fortsatt vært forsiktige, men vi kan bruke erfaringene vi nå har opparbeidet.

LES OGSÅ: Varseltårer

Jeg ble utdannet sykepleier på tidlig 80-tall. Den gang lærte vi at det er «viktigere å legge liv til årene, enn år til livet». Nå bruker vi andre ord og snakker heller om en «verdig eldreomsorg». Det som nå skjer er ikke verdig. Det er en kjensgjerning at de fleste sykehjemsbeboere er svært syke, og at få av de faste beboerne ved sykehjem kan flytte hjem igjen. I utvidet forstand er derfor sykehjemsomsorg en form for omsorg ved livets slutt. Den tiden som hver enkelt har igjen er kostbar. Med de nyeste retningslinjene kan pappa nå besøke mamma. Besøket må avtales på forhånd, og det forholder vi oss greit til. Det som er vanskeligere å akseptere er at besøk begrenses til en gang i uka. Vi forstår at det fortsatt må være strengt, men vi etterlyser en større bruk av skjønn i hvert enkelt tilfelle. Barn, barnebarn og oldebarn kan vente enda litt, men en ektefelle – som attpåtil lever omtrent like isolert som pasienten – utgjør ingen risiko. Og hvis vi tenker på den logiske bristen som ligger i alle vikarer som nå må hentes inn utenfra for å avhjelpe pressede sykepleiere og hjelpepleiere så blir det enda vanskeligere å forstå de generelle restriksjonene for pårørende. Dette må da utgjøre en mye større risiko.

For oss er det vanskelig å forstå at pappa fortsatt utgjør en fare for mamma. De to er fortsatt de viktigste i hverandres liv, og de er gjensidig avhengige av hverandre. De trenger hverandre den tiden som er igjen, og koronaen endrer ikke på det. Nå må vi som står rundt – myndigheter, fagfolk og pårørende - bruke både kunnskap, sunn fornuft og skjønn. Vi må bruke hodet, slik at det blir like viktig å «legge liv til årene» som «år til livet».

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter