Er det mange som angrer på bevaringen av Bakklandet? spør Aksel Tjora blant annet i denne kronikken.  Foto: Terje Svaan

Det sosiale livet våkner fra dvalen. Nå har vi en by å ta vare på

Byens mest stolte uttrykk er bevart til tross for politiske vedtak, ikke på grunn av dem.

De to siste måneder har vært pussige, og vi er fortsatt i en situasjon hvor vi ikke kan omgås hverandre som vi vil, «takket være» restriksjoner grunnet i smittevern. Samtidig går utviklingsprosesser sin gang, noe som inkluderer byutvikling og helt konkret diskusjon om tre gårder i Elgesetergate. Idet vi våkner fra «korona»-dvalen, bør vi også våkne fra en dvalelignende aksept for korttenkt utvikling av byen. Og her er ikke minst utviklingen av Elgesetergate vesentlig. Diskusjonen om disse jugendgårdene handler ikke bare om bevaring av nettopp disse, men om hvordan befolkning, planleggere og politikere oppfatter byen, dens historie og framtid.

LES OGSÅ: Meningsløst at noen fremdeles vurderer å bevare denne uinteressante fasaden

Planene som brast. For kanskje er det slik at de tre gårdene i Elgesetergate kan minne oss om planene som brast, som kanskje ble irrelevante, om estetikken som endret seg, om at en god tanke om en bred boulevard ikke var så god i lengden (som i bredden), om den ene tanken som tok den andre, og om livets og byens foranderlige forutsetninger? Kanskje er det slik at planene som nettopp ikke ble noe av, skaper rom for langt mer spennende initiativer – innfall som kan oppstå der enhetlig styring og planleggingsiver feiler. Som at planleggingen av en motorvei gjennom Bakklandet måtte feile, for at Trondheim på bakgrunn av sivilsamfunnets aktivisme skulle beholde en bydel verdt å vise fram? Som at Trondheim skulle kunne skryte internasjonalt av en byøkologisk forsøksbydel fordi okkupanter stod på sitt i kampen for å bevare Svartlamon? Har vi ikke strengt tatt ganske mye å lære av at byens stolteste uttrykk er bevart til tross for planer og politiske vedtak, heller enn på grunn av dem?

LES OGSÅ: Dårlig byutvikling å bevare de tre husene i Elgeseter gate

Småhusene på Svartlamoen har blant annet fått internasjonal oppmerksomhet.   Foto: Carl-Erik Eriksson/Trondheim Kommune

Den varierte byen. Er det noe som kjennetegner byen som generelt sosialt system, så er det variasjon. Dette kan komme til uttrykk i en tydelig klassedelt geografi som i Oslo, hvor snevre bomiljøer kan gi grunnlag for ressurssterke fellesskap på den rike siden eller laboratorier «for sosial desintegrasjon, atomisering og anomi» på den fattige, ifølge sosiologen Zygmunt Bauman. Men variasjoner kan også komme til uttrykk i ulike elementers sosiale og historiske tilknytning i en mer kaotisk integrasjon. Om bredden i Elgesetergata varierer fra kvartal til kvartal, kan det kanskje være til irritasjon for en og annen bilfører, men det gir dem som vandrer gatelangs en visuell inngang til en fortelling om ulike epoker, stiler og planer. Og når vedtatt bypolitikk i dag nettopp gir prioritet til vandringen, hvorfor ikke fore gatelangs slentring med fortellinger og historiske impulser?

Bildet fra Elgeseter gate er tatt da miljøpakkekameratene i Trondheim ville utsette spørsmålet om riving.   Foto: Rune Petter Ness

Om riving og anger. Til enhver tid finnes det aktører som vil «rive skiten», ofte med relativt gode nåtidige begrunnelser om modernisering og effektivitet. Og de vinner ofte fram. Så går det 20-30 år før angeren får majoritetens oppslutning. Kan man angre like mye på vedtatt eller framprotestert bevaring? Er det mange som angrer på bevaringen av Bakklandet? Er det mange som angrer på riving av lysthuset Hjorten i Ila? Anger må betraktes i relasjon til det reverserbare. Om man angrer på bevaring, kan man rive senere. Om man angrer på riving, er det ingen vei tilbake, og man sitter beskjemmet tilbake med en flau smak i munnen, dersom man satt i posisjon til å kunne handle annerledes. Dermed blir et rivningsvedtak langt mer dramatisk enn et bevaringsvedtak.

LES LEDEREN: Jugendgårdene kan gi Elgeseter gate et løft

Om man angrer på bevaring, kan man rive senere, skriver Aksel Tjora.   Foto: Espen Bakken

Byen som sosialt system. I den formen for bysosiologi som vi jobber med ved NTNU og Sosiologisk Poliklinikk, har vi et blikk nedenfra, det vil si med bybrukerens perspektiv. Da er vi på den ene siden interessert i byen som identifikasjon og opplevelse, og på den andre siden i byen som plattform for fysiske fellesskap. Mye tyder på at bevaring av bygninger og gatemiljøer støtter begge aspekter, at miljøer med tydelig historie legger grobunn for lokal identifikasjon og at intime «byarenaer» muliggjør spontane sosiale samvær, i det vi kaller «passiare soner». Det er her – i de tilfeldige møter – folk blir byfolk. Å legge biltrafikkhensyn til grunn for planlegging er å kvele byens framtid med gårsdagens tanker, det er å stjele byen fra våre barn og barnebarn.

Spørsmålet om riving eller bevaring av tre gamle jugendgårder er ennå ikke avgjort.   Foto: Mariann Dybdahl

Savnet av byens sosialitet. Er det noe de to siste måneders sosiale stillstand har lært oss, så er det ikke minst at de arenaer som bygater, butikker og serveringssteder genererer, antyder sosialt og økonomisk liv. Mens vi kan har kunnet leve med mindre biltrafikk i gatene, har vi savnet kafeer, butikker, restauranter, gallerier, puber, museer og kulturelle arenaer som inviterer oss inn til opplevelser og sosiale møter. Vi har savnet det fellesskapet som ligger i en tilfeldig prat mellom hyllene på biblioteket, i et gjenkjennende nikk fra kaféverten, eller bare et varmt blikk i en passasje på Nordre.


Byen som framtidig fellesskap. En variasjon av gater, torv, parker, hjørner og allmenninger skaper plattformer for sosialt liv i dag og i framtiden, og som vi ikke helt aner rekkevidden av. De har oppstått til ulike tider, for ulike behov, og gir i dag grobunn for en rekke former for fellesskap. De siste to måneder har vist oss at et mangfold av arenaer er viktigere enn vi ofte tror. Å planlegge byen i dag betyr derfor å muliggjøre uante sosiale former som kan oppstå «i morgen». Å åpne muligheter for en uant framtid betyr å ta vare på fortidens mangfold.

LES OGSÅ: Murgårdene i Elgeseter nok en gang

LES OGSÅ: Dårlig byutvikling å bevare de tre husene i Elgeseter gate

LES OGSÅ Rives husene, vil det knake i det rødgrønne reisverket

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter