Frykt kan være nyttig for oss, i den forstand at den fører til at vi tar forholdsregler og følger smittevernrådene fra myndighetene. Opplever vi fare for liv og helse, så prøver vi det vi kan for å unngå denne faren, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra luftveispoliklinikken på Kalvskinnet i Trondheim.  Foto: Kim Nygård

Derfor vurderer lekfolk og fagfolk korona-risikoen forskjellig

Så langt har fagfolk og «mannen i gata» vært enige om at risikoen med koronaviruset er høy. Nå ser vi tegn på at denne enigheten slår sprekker. Det kan gjøre myndighetenes jobb mye vanskeligere fremover.

Mange er engstelige og redde for koronasmitte nå, både på egne vegne og for dem som står oss nær. I land som Italia og Spania har utviklingen vært svært dramatisk med mange innlagte og omkomne og med et påfølgende enormt press på helsevesenet. Også i vårt naboland Sverige har koronaviruset tatt nærmere 2500 liv så langt. Frykten er jo at vi skal få en tilsvarende utvikling her til lands, bare forsinket. En slik frykt kan være nyttig for oss, i den forstand at den fører til at vi tar forholdsregler og følger smittevernrådene fra myndighetene. Opplever vi fare for liv og helse, så prøver vi det vi kan for å unngå denne faren. Som lekfolk vurderer vi altså risiko og slike vurderinger får følger for hvordan vi oppfører oss.

LES OGSÅ: Lege om korona-utbrudd: Folks tillit er vår kollektive vaksine

Risikoanalyser er også et eget fagfelt der fagpersoner på profesjonell basis utfører analyser for industrien og eksempelvis regner på risiko knyttet til storulykker. Hele grunnlaget for fagfeltet er den nå godt kjente formelen Risiko = Sannsynlighet x Konsekvens. Dette innebærer at både sannsynlighet og konsekvens må vurderes samtidig for å kunne si noe om risiko. Det er for eksempel ganske sannsynlig at man pådrar seg en vanlig forkjølelse i løpet av en vintersesong, men dette har ikke særlig store konsekvenser, annet enn kanskje en fraværsdag eller to. Risikoen er med andre ord ganske lav. Denne tankegangen inngår i det man gjerne kaller det objektive risikobegrepet.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Som lekfolk vurderer man risiko på en annen måte enn fagfolk. Undersøkelser har vist at vi i våre subjektive risikovurderinger vektlegger konsekvenser mer enn sannsynligheter sammenlignet med fagfolk. For å ta et eksempel fra gamle dager: Selv om sannsynligheten for at flyet vårt til Oslo faller ned er tilnærmet null, er flere av oss likevel engstelige fordi konsekvensene vil være store dersom det likevel skulle skje. Det som ellers gjør at vi subjektivt opplever at en farekilde har høy risiko er når den:

  • ikke kan kontrolleres
  • er ukjent
  • ikke kan observeres (usynlig)
  • er ny
  • kan ha katastrofale, fatale konsekvenser
  • gir ulik fordeling av risikoen
  • gir forsinka konsekvenser

LES OGSÅ: «Det verste som kan skje nå, er at dere som trenger hjelp, er redde for å være til bry»

Når det gjelder koronaviruset kan vi krysse av for mange av disse faktorene. Selv om smittesituasjonen ser ut vil å være under kontroll nå, så er vi usikre på utviklingen framover. Det har vært et nytt og ukjent virus som representerer en usynlig fare som kan ligge på lur på dørhåndtak og betalingsterminaler. Det rammer eldre særlig hardt og smittesituasjonen i dag gjenspeiler egentlig situasjonen for to uker siden. Det er jo ikke rart at vi er engstelige. Undersøkelser viser også at befolkningen i en slik situasjon krever tiltak og reguleringer fra myndighetene for å redusere risikoen. Aksepten for smittevernregler, mer makt til regjeringen og kortslutning av ordinær parlamentær praksis handler altså ikke bare om tillit til myndighetene men også om frykt i en slik situasjon.

Vi har fram til nå vært i en situasjon der både fagfolk (fra eksempelvis Folkehelseinstituttet) og lekfolk har vært enige om at risikoen er høy. Sannsynligheten for at mange kan bli smittet er fremdeles betydelig og konsekvensene har vært konkrete og synlige over flere uker – i form av sykdom og et nedstengt samfunn. De økonomiske konsekvensene kan også bli store på lengre sikt. En slik samstemthet i objektive og subjektive risikovurderinger er ikke en selvfølge. Historisk har for eksempel den folkelige motstanden mot atomkraft blitt sett på som irrasjonell av fagfolk fordi sannsynligheten for ulykker har blitt ansett som minimal. Ulykker vi har hatt ved atomkraftverk, senest i Fukushima i Japan, har nok fått flere til å stille seg spørsmålet om hvem man skal lytte til i en slik sammenheng. Poenget i koronasituasjonen er imidlertid at samstemtheten mellom fagfolk (som Folkehelseinstituttet) og lekfolk har gitt et godt utgangspunkt for å definere gode tiltak som kan hjelpe på situasjonen, samtidig som at tiltakene har blitt satt ut i live og blitt virksomme.

Les om våre nye debattsider: Du har mye å glede deg til!

Vi er nå inne i en ny fase der samfunnet skal åpnes «kontrollert og over tid». Vi er i en situasjon der vi opplever at spredningen faktisk kan kontrolleres. Vi lærer stadig mer om hvordan spredningen foregår, hvem som rammes og hvordan vi best kan beskytte oss. Det jobbes iherdig og på mange fronter med å framskaffe en vaksine. Viruset er ikke lenger nytt og ukjent og vi ser lys i tunnelen.

En viktig konsekvens kan være at risikoen subjektivt vurderes som lavere nå enn i starten og at vi dermed også endrer måten vi omgås på og senker skuldrene når det gjelder smittevern. Med andre ord kan vi ane en økende forskjell mellom faginstansers og lekfolks risikovurderinger og at den «enigheten» vi så i starten er redusert. En følge av denne økende forskjellen kan bli at det blir mer utfordrende å kommunisere risiko og få aksept for tiltak. En ekstremvariant av dette har vi sett i noen miljøer i USA, der man aggressivt demonstrerer for å åpne opp samfunnet og hvor man stempler egne guvernører som diktatorer. Vi kommer nok ikke dit av mange årsaker, men de vanskelige dilemmaene kommer heller ikke vi unna. Er vi godt rustet som fellesskap til å håndtere dem?

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter