Kafédriver i Trondheim: Jeg fikk ikke sove i natt

Jeg ligger i senga og skal snart sove. Jeg har en uvane med å sjekke Facebook før jeg legger meg, jeg vet at det ikke er så lurt, men jeg klarer ikke å la være.

På Facebook leser jeg en statusoppdatering fra ei dame som driver en liten hudpleiesalong, om hvordan hun føler seg, etter at regjeringens nye krisepakke for bedrifter kom. Alt strevet hun har opplevd, hvor vanskelig det er å drive en liten bedrift fra før av. Og i tillegg får vite at hun får ingenting fra denne krisepakken, fordi bedriften hennes er for liten.

Les også: Verden endres raskere enn du klarer å si «kjeks»

Så klikker jeg videre, inn på den kronikken fra Aftenposten som hun har lagt ut. Den har overskriften «Koronakompensasjonen slår hånden av de små», skrevet av Georg Blichfeldt. Der står det at for at bedrifter skal få støtte, må de i praksis ha over 16 000 kroner i utgifter på grunn av en egenandel på 10 000 kroner. Og at staten betaler ikke ut beløp mindre enn 5000 kroner. «Bedriften Kong Salomo får 19 992 000 som kompensasjon fra staten. Bedriften Jørgen Hattemaker: 100 prosent inntektsbortfall og null fra staten. Jørgen trenger sårt de 14 800 kronene. Salomos økonomi er solid. Hans dilemma består i om han i år skal betale ut millioner i aksjeutbytte,» heter det i kronikken.

Mette Bjørnsdatter Hafskjold (t.v.) og Marius Korsnes driver kafeen sammen med kronikkforfatter, Helle Aune Brastein. Vi har kjent på kroppen at det ikke bare er enkelt å drive en bedrift. Selv om jeg elsker det jeg gjør, har jeg mange ganger tenkt: «Jeg klarer ikke mer, jeg klarer ikke mer!», skriver Brastein. 

Les også: En planlagt krise

Jeg legger fra meg mobilen, og prøver å ikke tenke på det. Tenker på alt jeg føler meg takknemlig for. Jeg har ei varm seng, nok mat, gode folk rund meg. Jeg er så heldig å få være med å drive en liten kafé. Alle folkene, de gode samtalene, latteren, klemmene, fellesskapet. Og alt engasjementet for en bedre verden. Jeg får også gjøre min yndlingsaktivitet, nemlig å lage mat.

Likevel, tårene presser seg på. Det er så urettferdig! I likhet med hudpleieren, har vi kjent på kroppen at det ikke bare er enkelt å drive en bedrift. Selv om jeg elsker det jeg gjør, har jeg mange ganger tenkt: «Jeg klarer ikke mer, jeg klarer ikke mer!». Og grått, fordi jeg har vært utslitt, i en fastlåst situasjon og ingen økonomisk trygghet.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Vi som driver en liten bedrift, har ikke de samme rettighetene som vanlige arbeidstagere. Vi har ikke automatisk rett på dagpenger eller sykepenger om vi skulle bli syk. Noen dager etter at jeg ble sykmeldt for utbrenthet, gikk jeg ut i en arbeidsdag på 17 timer. Jeg hadde sårt trengt å få hvile for å komme til hektene, men det var ingen mulighet for det. I går regnet jeg ut min gjennomsnittslønn det siste året. Den var på 30 kroner timen.

Dersom regjeringen mener at små bedrifter må lukes bort fordi vi gir dere for lite skatteinntekter, (selv om dere får ganske mye i moms), så husk at alle mennesker må lære å krabbe før de kan gå. Er årsaken at det er for få arbeidsplasser i en liten bedrift, så ikke glem at om du slår sammen alle arbeidstakere i småbedriftene vil de nok tilsvare antall arbeidsplasser i en ganske stor bedrift.

Les også: To overleger advarer mot koronatester som selges over internett: De utnytter mennesker i en vanskelig situasjon

Når vi kommer ut av denne dvalen, hvordan vil vi at byen vår skal bli? Hvilke tilbud vil folk ha? Trondheim sentrum har fått mindre besøk, flere butikker går konkurs og lokaler står tomme. Hva vil vi at de fylles med? Store ensformige kjeder eller lokale bedrifter som vil bidra til en sirkulær økonomi?

På samme måte som et økosystem trenger biologisk mangfold, trenger samfunnet et mangfold av mennesker, ideer og tilbud. Da blir samfunnet mer robust, og jeg er sikker på at det er det beste for felleskapet. Det er også helt essensielt for demokratiet vårt. For hvordan skal vi kunne velge, hvis valgmulighetene blir færre eller i verste fall faller bort?

Les saken: Roar så for seg 30–40 gourmet-bestillinger. Det kom så mange at han måtte stenge salget

Jeg får fortsatt ikke til å sove, så jeg står opp, og går bort til en av hundene som ligger og sover. Stryker henne på magen, og hun tar opp labben for å få mer kos. Jeg er så heldig som har to firbente venner i mitt liv.

Jeg sjekker Facebook igjen. Der er det noen som har lagt ut en god nyhet, nemlig at det skal bli forbudt i byen Shenzhen i Kina å selge hunde- og kattekjøtt. Det er en god nyhet, men med et grusomt bilde av hunder som er pakka sammen i et nettingbur. Det skjærer i hjertet å se dette bildet. Hundene ligner på mine egne hunder.

Les også: Til alle ordførerne i Trøndelag: Åpne budsjetter, åpne bygg og åpne grenser

Så tenker jeg på noe. Hunder og griser er veldig like i væremåte. Jeg vet i hvert fall med våre hunder, de har mange følelser. De blir glade, triste, forventningsfulle, redde. De kan føle smerte. Tenk på den torturen griser blir utsatt for, i Norge. Det kan man se gjennom Norun Haugens Brennpunkt-dokumentar «Griseindustriens hemmeligheter». Hvem vet, hvor mange kuer, kyllinger og andre dyr blir også behandlet slik? Jeg er sikker på at de også har følelser.

Forskere antar at en stor del av årsaken til virus og bakterier som rammer mennesker, er måten vi behandler dyrene på. Både ville og tamme dyr, som blir stuet sammen på alt for liten plass.

Les også: Førstehjelp for byggebransjen post korona

Viruset ble spredt gjennom at folk fløy på kryss og tvers av kloden. Unødvendig og overdreven flytrafikk er med på å ødelegge moder jord. Det er tydelig at vi må finne en ny måte å leve på om vi fortsatt vil ha et liv her på jorden. Vi trenger ikke mange ting, vi trenger hverandre. Vi trenger en verden som er styrt ut fra hjertet.

Regjeringen vil kanskje ikke hjelpe oss småbedrifter slik at vi overlever, men jeg tror fortsatt mange folk vil det. Så jeg vil si til deg som har orket å lese dette til siste slutt: Det er fortsatt håp, du kan være med å bestemme framtida. Du bruker din stemmerett hver gang du bruker pengene dine. Velger du å bruke de på småbedrifter gir du også ditt bidrag til mangfoldet. Vi kan sammen skape mye glede, kreative løsninger og flere arbeidsplasser.

PS: Kjære Jan Tore Sanner, hvis du også vil ta vare på mangfoldet har du fortsatt mulighet til å forandre på denne regelen.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter