Foto: «Pesta i trappa» av Theodor Kittelsen

Pokker ta deg, pest

Vi lot oss lure til å tro at pest og epidemier bare var historie. Den gang ei.

Nå er illusjonen smadret. Vi som lever her er ikke lenger Guds utvalgte, sykdomsfrie folk, men deler skjebne med alle de som har bodd her før oss. Selv om mange av oss nå er redde med god grunn, er opplevelsen av et korona-stengt Trondheim lett kost sammenlignet med det våre forgjengere her i byen måtte gjennomleve.

Da byllepesten avla Trondheim sin siste visitt i 1629, døde 978 av byens om lag 3000 innbyggere. Går man ned Asylveita på Hospitalsløkkan, vandrer man over beinhaugene etter det siste pestutbruddet. Den såkalte Nykirkegården ble anlagt her for å begrave hvert tredje bysbarn i 1629. Senere ble kirkegården nedlagt og bebygd. Da var innholdet under bakken for lengst blitt historie

LES OGSÅ: Det er i kriser mennesker kan nå sitt potensial

Pesten brøt ut på nytt i Danmark og Sverige i 1710. For å skjerme Norge innførte myndighetene harde tiltak. Alle nordmenn som bodde nært Sverige ble tvangsflyttet en halv mil fra grensen. De som nektet, fikk gårdene sine brent ned. Alle svensker som forsøkte å ta seg inn til Norge skulle skytes vilkårlig. Skip fra pestrammede områder skulle settes i karantene. Et handelsskip fra Königsberg ankom Trondheim 30. november 1710. Skipet ble beordret ut av fjorden igjen og måtte ligge 40 dager i en uthavn utenfor kysten av Fosen før det fikk seile inn og losse i Trondheim.

Da pesten var avverget, kom den svenske invasjonen i 1718. Og den brakte med seg det som alltid fulgte en hær, nemlig soldatsott eller flekktyfus. Epidemien brøt ut i november blant norske soldater inne i byen. Så spredte den seg videre til innbyggerne og de mange flyktningene fra omlandet. Det døde om lag 500 mennesker i Trondheim i 1719 mot kun 80 to år før. Biskop Eiler Hagerup beskrev forholdene på følgende måte: «Alle huser, streder og hytter ble oppfylte av døde mennesker.»

Thomas Møllmann, som var en av de 12 borgerne i byens råd, beskrev elendigheten i et brev til stattholderen i Kristiania. Av de 12 var det bare han og rådmann Horneman som hadde overlevd. For å bøte på nøden informerte Møllmann om at de hadde etablert et barnehjem eller waisenhus i Trondheim. Huset som bærer dette navnet står ved Vestfrontplassen, til minne om skarene av foreldreløse barn etter epidemien i 1719.

Det som rammet ungene spesielt var kopper. På 1700-tallet hadde Trondheim i gjennomsnitt en stor koppeepidemi hvert syvende år. I 1740-årene for sykdommen over Trøndelag med en slik kraft at det i mange sogn ikke var unger igjen. Bare i Skogn døde over 200 barn i 1742. Trondheim nådde samme antall døde barn i mars samme år. Farsotten bølget over Trøndelag de neste tiårene med hundrevis av unge offer.

I 1755 kom et slags vendepunkt. Da ble Norges første inokulasjon utført i Trondheim. Dette var forløperen til koppevaksinen, og hadde fått gjennomslag i England noen tiår tidligere. Behandlingen gikk ut på at puss ble tatt fra koppene på et menneske som var mildt angrepet, og dette ble så podet inn i armen på en frisk person. Som oftest fikk den behandlede et lett koppeangrep og ble så immun. Kirurgen Georg Wasmuth inokulerte sin unge sønn med vellykket resultat dette året, og reiste så rundt i Trøndelag og gjentok samme prosedyre på om lag 80 barn. To av ungene som Wasmuth behandlet døde etterpå. Han måtte derfor avslutte sitt pionerarbeid. I 1810 ble vaksinasjon mot kopper påbudt ved lov i hele Danmark-Norge, og i 1979 ble koppeviruset verdens første utryddede pandemi.

LES OGSÅ: Gebhardt har en bønn, ta korona på alvor!

På 1700-tallet drev epidemier inn og ut av byen vår som Nidelva følger flo og fjære. Man blir overrasket over at det var mulig å skape det vi kaller Trondheims gullalder under slike forhold. Blodsott eller dysenteri besøkte Trondheim nesten like ofte som tyfus og kopper. Det folkelige navnet kommer av den blodige diareen som den utløser. I 1743 er det anslått at over fem prosent av Norges befolkning døde av sykdommen. En stor epidemi kom igjen i 1773. Bare i Stjørdal døde ti prosent av innbyggerne dette året av blodsotten. Samtidig herjet tyfus og meslinger i byen. Året etter la Cecilie Christina Schøller ned grunnsteinen til Stiftsgården.

Selv om dødeligheten gikk ned fortsatte epidemier å hugge løs på Trondheims befolkning på 1800-tallet. Byen ble så hardt angrepet av difteri i 1820-årene at sykdommen fikk navnet «Trondhjemsk halsesyke». De trangbodde og uhygieniske arbeiderstrøkene som vokste fram utenfor bygrensen ved siste halvdel av 1800-tallet, ble arnesteder for nye farsotter. Tyfoidfeber brøt ut i flere omganger på Lademoen fra 1860–1880-årene og spredte seg derfra til bygdene. Opptil hver tredje innbygger i bydelene ble rammet og dødeligheten lå på ti prosent.

Arbeiderstrøkene rundt byen ble også arena for 1800-tallets nye pandemi, nemlig koleraen. I 1868 ble 6000 trøndere smittet av denne sykdommen og 220 døde. De fleste i Trondheim. Da 1800-tallet ebbet ut, hadde en ny epidemi festet seg i Trondheims fattigkvarterer: I år 1900 døde hver femte nordmann av tuberkulose.

Den siste store soldatsotten kom med første verdenskrig. Spanskesyken vasket innover Europa og Norge fra 1918–1919. Aller verst ble vi rammet høsten 1918 da 10 000 mennesker døde. En øyenvitneskildring fra Trondheim denne høsten beskriver over 70 gravfølger som gikk ned Elgesetergate på en dag. Byen gikk tom for likkister og mange av de døde i begravelsesfølgene i Elgesetergate ble kjørt til kirkegården i pappesker.

LES OGSÅ: Da sola kom, virket det som om pandemien var avblåst

Om lag 3000 barn ble smittet under Norges siste store utbrudd av polioviruset mellom 1950 og 53 og over 300 døde, men etter dette senket roen seg. Med antibiotika og vaksiner mot det meste kunne man nesten få et inntrykk av at epidemier virkelig var historie. Selv HIV-utbruddet på 1980-tallet rokket ikke ved denne allmenne forestillingen. Men så kom korona i 2020, også innså vi at vi faktisk lever under den samme hårde himmel som våre forfedre.

Nå har vi utelatt mange av epidemiene som rammet byen ved Nidelven. Deriblant vår første generasjon med syfilitikere som ble funnet under utgravningene av kirkegården på Folkebibliotekstomta i 1980-årene. De klarte å pådra seg den amerikanske syfilisbakterien i Trondheim under 100 år etter at Columbus tok den med seg fra Amerika.

Tenk på dem neste gang du sier «Pokker ta deg» til noen. På gammelnorsk betyr det «Måtte syfilisen ta deg». Epidemiene er ikke bare en del av vår identitet gjennom fortellinger, gamle institusjonsbygninger og vaksiner vi må ta. De lever også i språket vårt.

Vi trodde de var historie, men nå er de her igjen. Pokker ta!'

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kunsthistoriker Daniel Johansen. 
        
            (Foto: Frank Lervik)

Kunsthistoriker Daniel Johansen.  Foto: Frank Lervik