Arman Vestad er tidligere nasjonal prosjektleder for personlig økonomi i Nav, nå foredragsholder og bedriftsrådgiver rammet av korona-avbestillinger.  Foto: Terje Svaan

Det går over. Det betyr ikke at det er lett

Når vi kommer ut på andre siden, kan det til og med være at vi får mer å rutte med, fordi vi har klart å redusere kostnadsnivået. Her får du noen tips.

«No ska vi sjå, no ska vi bætt’re sjå,» lød det fra den sindige selbyggen som holdt på å ramle ned fra et tak med mange meter ned. En slik følelse av sindighet er noe vi alle skulle ønske vi hadde i en slik krisesituasjon som vi nå opplever. Jeg kjenner på mange følelser om dagen, men følelsen av sindighet er nok ikke øverst på lista når jeg kjenner på de økonomiske konsekvensene av Covid-19.

Da jeg sa opp jobben min i Nav for noen måneder siden for å satse fullt på foredragsvirksomhet og bedriftsrådgivning, virket det som en riktig beslutning. Jeg var spent, og som jeg skrev tidligere i Adressa, følte jeg virkelig på et økonomisk ubehag. Ville jeg få nok oppdrag? I starten gikk det litt tregt, men så løsnet det. Mars og april ble fullbooket. Gode tider. Trodde jeg.

Så kollapset hele markedet. I løpet av to dager forsvant alle oppdragene. De ble avlyst eller utsatt – og dermed ble også lønna mi utsatt på ubestemt tid.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Nå er det alvor. Pandemien har satt meg i samme situasjon som utallige musikere, filmarbeidere, frisører, utelivsarbeidere, hotellansatte, piloter, bussjåfører og ingeniører. Nå stopper Norge opp. Handelen stuper. Det kommer ikke penger inn, og av slikt blir det massive permitteringer. Staten kommer med tiltak, men de dekker ikke hele tapet. Akkurat nå er 100 000 permittert, og dette er bare begynnelsen. Statens krisepakke for permitterte gir full lønnskompensasjon i 20 dager, men krisen og permisjonene vil vare mye lenger. Etter disse 20 dagene vil de fleste vil de fleste miste rundt én tredjedel av inntekten sin – noen mer, noen litt mindre.

Alt dette gjør at jeg våkner tidligere om natta og kjenner på frykten for hva som kan lure rundt neste sving. Det er ubehagelig. Jeg har to små barn, og vår lille familie er avhengig av to inntekter. Hvor skal pengene til huslånet komme fra fremover?

LES OGSÅ: Bry dere om barna!

Så får jeg en hyggelig beskjed. Et nytt oppdrag er kommet inn – riktignok ikke før i november, men det gir meg håp. Før eller senere går også denne krisen over. Kan jeg til og med bruke den til noe positivt?

Det er 12 år siden finanskrisen. Oljeindustrien hadde et høyt kostnadsnivå, og måtte slanke seg for å overleve. Mange dukket under, men bedriftene som klarte å tilpasse seg overlevde. Ikke bare overlevde, men de tjente også penger - etterhvert. Med lavere kostnader kunne en akseptere at inntekten ble lavere også.

Det er likevel en vesentlig forskjell på en bedrift og en person, og det er følelser. Følelsene styrer mange av valgene vi tar. Og i krisetider er jeg redd følelsene kan ta overhånd. Klarer jeg å holde hodet kaldt?

Kan vi tilpasse oss? Klarer vi som forbrukere å barbere bort utgifter vi veldig godt vet vi ikke trenger for å overleve? Feriereiser, abonnementer, sesongens nye versjoner av de samme klærne, sportsutstyret og skoene vi har for mange av i skapet allerede?

Det er faktisk mulig å leve på ganske lite penger i en begrenset periode. Jeg vet det, fordi jeg for 15 år siden hadde kjørt økonomien i grøfta, og var helt nødt. Nå har jeg igjen vent meg til noen dyre vaner som kom etter at min familie fikk to lønninger å leve på. Jeg har holdt utallige kutte- og sparekurs for andre. Nå må jeg på et kuttekurs for meg selv.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Mennesker er ikke bedrifter. Psykologisk er det også utfordrende. Min kjære er jordmor – det er liten sjanse for at hennes jobb blir borte med det første, krise eller ikke. Nå er det bare hun som tilbyr en stabil inntekt i vår familie. I tillegg er det veldig viktig at hun holder seg frisk, når viruset lurer rundt hvert hjørne. Når barnehagen stenger, er det jeg som må ta det største ansvaret, fordi hun rett og slett må på jobb.

Det er mange personer som er essensielle for liv og helse. Regjeringen tenker først og fremst på dem, og det er bra. Vi andre sørger for at resten av hjulene går rundt, og må regne med at mye av ansvaret for at familiene våre klarer seg faller på oss selv. For meg betyr dette:

Kuttekurs – for meg og barna. First Price og butikkenes egne merkevarer er blitt mine beste venner. Jeg har ikke råd til å betale for reklamekampanjene til de dyre merkene.

Jeg går igjennom alle notatene mine fra råd jeg har gitt andre med trang økonomi opp gjennom årene. Trenger jeg abonnement på både Aftenposten, Dagens Næringsliv, HBO, Netflix og Amazon Prime? Har jeg den beste strømavtalen? Er banken, med tanke på korona-krisen mer innstilt på å lette vilkårene mine for å beholde meg som kunde? Kan vi som familie finne en smartere løsning for mobilene våre? Trenger vi så bra internett hjemme?

Eller mer ekstremt, kan ungene spise restematen fra frokosten til lunsj? Ikke ta på mer på tallerkenen enn de trenger, og ikke kaste mat? Kan jeg faktisk lære dem verdien av noe her? Var dette krisen som skulle til for at det ble lettere for meg å nå gjennom til dem? Hele familien på fire sparte også flere tusen kroner nå når frisørene er stengt. Ungene fikk en annerledes look. Jeg skal under saksa snart. Det spares – på en helt ny måte. Vi opplever også at vi bruker mer tid sammen uten å betale billetter for å sitte ved siden av hverandre i en kinosal.

LES OGSÅ: Lege om korona-utbrudd: Folks tillit er vår kollektive vaksine

Bestemors dotørk-prinsipp. Og nå har jeg fått blod på tann: Jeg skal innføre dotørk-prinsippet som ble brukt i min bestemors tid. Du tar ikke flere tørk med dopapir som er nødvendig for å utføre jobben, og jeg skal iallfall ikke tømme butikken for å ha doruller og såpe nok til 2023. Jeg bruker akkurat det som trengs for å holde ting gående, og rent.

Har jeg kanskje vært litt overlegen, eller overbærende, overfor folk jeg har gitt spareråd før? Kanskje. Derfor kommer jeg til å være åpen om hva jeg gjør, sliter med og får til i ukene og månedene som kommer. Er du i samme situasjon, snakk med dine nære og vennene dine. Del gode forslag. Gjerne med meg også: Jeg trenger også gode tips.

Når vi kommer ut på andre siden, kan det til og med være at jeg, som oljebransjen etter finanskrisen har mer å rutte med, fordi jeg har klart å redusere kostnadsnivået.

Men, som selbyggen sa etter at han klarte å klore seg fast rett før han falt over takrenna: «Dette va nære.»

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter