Demonstranter mot regjeringen møtes med vannkanoner fra politiet. Bildet er tatt i november i fjor. I denne kronikken forsøker skribenten å svare på hvorfor det er opprør når det tilsynelatende går så bra med landet.   Foto: Luis Hidalgo/Scanpix

Hvorfor er det så mye uro i Chile?

I det rikeste landet i Latin-Amerika har nesten alle fått det bedre.

Drøye tre måneder etter at opprøret startet, virker det som om alt er ved det normale, bortsett fra noen få punktdemonstrasjoner, noen nedbrente metrostasjoner og stengte butikklokaler i sentrum. Kjøpesentrene har full aktivitet og trafikken i rushtiden er som før, helt uutholdelig. Men under overflaten ulmer det.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Ole Petter Krabberød 

Mange viser til en vanskelig historie og valg av samfunns modell når man skal tolke konflikten i Chile. I 1970 vant sosialisten Salvador Allende en knepen seier med et program om bedring av kårene for de lavere inntekstgruppene. Han satte i gang reformer i raskt tempo. Nasjonaliserte kopperindustri og banker, innførte en stor jordreform, hvorpå produksjonen raskt falt, satset på utdanning og helsetjenester, økte lønningene, igangsatte offentlige arbeider, innførte makspriser på mat og elektrisitet etc. Og i 1970 ble 35 prosent av befolkningen unntatt inntektsskatt. Stykkevis og delt var jo disse tiltakene prisverdige, men ingen god ledelse vil innføre alle reformer samtidig. Det har et land med lite ressurser vanskelig for å bære. Det gikk heller ikke bra.

Utviklingen spisset seg både i parlamentet og utenfor. USA motarbeidet Chile, og Allende plasserte seg på Sovjet sin side i den kalde krigen. Allende besøkte Moskva, og Fidel Castro og han besøkte hverandre. Bildene gikk verden over.

LES OGSÅ: Dødstallet i Chile-protestene har økt til 29

BNP per innbygger i Chile i perioden 1960-2018.  Foto: Hentet fra FN-sambandets hjemmesider

Etter hvert som virkningene av manglende finansiering, inflasjon og varemangel (produksjonstap) dramatisk påvirket alle innbyggernes hverdag tapte Allende etter hvert mye av den folkelige støtten, motkreftene satte inn og det militære tok over. Pinochet som ny president satte i gang et skrekkregime og skal i ettertid ha fått ansvaret for å ta livet av omkring 3000 mennesker og å ha torturert svært mange flere.

Det paradoksale er imidlertid at svært mange, inklusive sosialistiske ledere etter at Pinochet gikk av (frivillig) og demokratiet ble gjeninnført, ville beholde den økonomiske modellen hans, riktignok med en viss modifikasjon. Pinochet var inspirert av den gang nye økonomier som Singapore, Taiwan og Sør- Korea. Disse landene beveget seg raskt ut av fattigdommen, og statistikken viser at Chile har greid det samme. Det nye demokratiet innså at den gamle sosialistmodellen ikke funket, og at de nye strukturene tross alt har gitt en vekst og kake å kjempe om og fordele. Og nå kommer en ny krise på grunn av manglende fordeling.

LES OGSÅ: Chiles president kommer ikke til klimamøte

Hvorfor blir folk så sinte? Svært mange fremhever at problemene ikke så mye er knyttet til fortiden og konstitusjonen fra Pinochet sin tid, men at det er dyr helsebehandling, dyr utdanning og lave pensjoner, og at disse tjenestene alle er privatisert. Samt store ulikheter.

Minstelønnen er omkring 3500 kroner (alle tall netto etter skatt). Det er vanlig å tjene omkring 6000 kroner. En god lønn er på omkring 12 000 kroner for en med universitetsgrad. En parlamentariker tjener 70-80 000 kroner per måned. En direktør får det samme eller mer. Og kapitalen har god avkastning.

Mange næringslivledere er tatt for kartellvirksomhet, korrupsjon og skatteunndragelser. Disse blir ikke fengslet, får små bøter og blir gjerne sendt på etikk-kurs. Svært mange i parlamentet har latt seg sponse av næringsinteresser, selv om det ikke er lov. Igjen uten særlige konsekvenser. Militæret (og politi) har egne gunstige pensjoner og egne sykehus. Tilliten er ganske enkelt borte hos vanlige folk. Undersøkelser viser at støtten til president, parlament, alle partiledere og partier varierer mellom 2 og 6 prosent. Ikke så mye å bygge på.

LES OGSÅ: Store demonstrasjoner mot regjeringen i Colombia

Men også andre forhold påvirker stemningen, forhold man gjerne ikke snakker så mye om. I januar 2020 kom det statistikk på at husholdningenes gjeld hadde økt ytterligere og at nå brukte man majoriteten av inntekten på å betjene bank- og kredittkortgjeld. Mange lever over evne, ikke bare de fattige. Inkasso sakene florerer. Mange chilenere bebreider regjeringa for denne politikken, men med et enkelt spørsmål om man også har eget ansvar i slike saker innrømmer jo alle det.

Så har man opprør mot bompenger og andre dyre tjenester. Metroen er bedre og veiene like gode som i Europa, og alt koster.

Chile har omkring 1,5 millioner innvandrere, primært fra det økonomisk skakkjørte Venezuela. Mange er svært dyktige og ansvarlige, jobber hardt og sender hjem halve lønna. Lønningene har selvfølgelig blitt presset da man ikke har tariffavtaler og lignende som i Norge, kun minstelønn.

Jeg var med å bygge opp laksenæringen i Syd-Chile hvor det var liten aktivitet fra før. Etter 38 år er den nye velstanden lett å se i Puerto Montt, nye fabrikker, hus og biler overalt. En enorm endring som inkluderer svært mange. Volumet laks er nå 65 prosent av Norges produksjon.

Lignende investeringer er gjort i andre eksportnæringer som mineraler, cellulose, frukt, grønnsaker og vin. Dette var den nye formelen, oppmuntre til å produsere og eksportere det man har naturlige fortrinn for og å overlate til andre å produsere biler, skruer, klær og sko. Produkter som hadde fått leve trygt bak tollmurer i mange år. Det gir som kjent dårlige produkter og høye priser.

Endelig har investeringene i offentlig sektor vært formidable. Ikke bare el-busser, metrostasjoner, veier og rent vann, men sykehus, skole, universiteter, parker og brannbiler osv.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Vi får jo bare håpe at den kommende folkeavstemningen om ny konstitusjon og det derpå følgende nye parlamentet kan løse flokene. Chileneres krav er å straffe og utrydde karteller og korrupsjon, og å bedre finansieringen av helse, utdanning og pensjoner. Jeg mener det kan gjøres i parlamentet med lovgivning og en mer rettferdig skattlegging. Investorene tåler det. Endring av konstitusjonen kreves ikke for slike reformer.

Dessuten kan det offentlige kjøpe kapasitet fra private sykehus og skoler inntil man får bygget opp bedre offentlig kapasitet. Offentlig anbud heter det. Med åpent demokrati er det fremdeles håp. Går det for lang tid vil imidlertid investorene sette seg på gjerdet, folk miste jobben og uroen fortsette. Så langt er det de innenlandske investorene som er kritiske til reformer, ikke de utenlandske.

Om kronikforfatteren: Krabberød besøkte Chile og skrev sin hovedoppgave på Norges Handelshøyskole i 1982 om chilensk økonomi og mulighetene for fiskeriutvikling i landet. Han har også studier i historie. Siden arbeidet han 1987-1992 i landet som leder innen lakseoppdrett og fiskeri. Han har fulgt landets utvikling i en årrekke. Kronikken baserer seg på en reise i januar 2020.

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følelser og porno