Byer på jordet og jorder i byen

Trondheim er et attraktivt reisemål. Pilegrimer har valfartet hit i nesten tusen år. Nidarosdomen og Erkebispegården med kronjuvelene blir besøkt av mange hundre tusen turister årlig. Men det som trakk de første folkene hit, var at jorden var full av fisk og annen sjømat, samt at skogene var fulle av vilt. Etter hvert som jordbruk ble en levevei, ble den fruktbare jorda dyrket opp eller brukt som beitemark.

- Bøndene reiser bort fra gården, de orker ikke se på utviklingen

Fjorden og munningen av Nidelva var dessuten et ypperlig utgangspunkt for handel og sjøfart. På 900-tallet fant Norges mektigste menn på den tiden, ladejarlene, ut at de skulle anlegge en kaupang her. I 997 grunnla Olav Tryggvason Trondheim by. Den lille byen vokste langs elva og på 1300 tallet bodde det omtrent 3000 mennesker på Nidhalvøya.

Jordbruket i nærområdet rundt byen var viktig for byens matforsyning. I nyere tid gjorde byutviklingen at enger og beiteområder ble byggegrunn for stadig nye boliger og næringsbygg. Men i Trondheim by ligger det fremdeles nesten 900 dekar jordbruksareal som øyer mellom veier og bebyggelse. I tusenmetersonen rundt storbyen er omtrent en fjerdedel av arealet jordbruksareal. Disse tettstedsnære jordbruksarealene er fortsatt attraktiv byggegrunn. De siste ti årene har halvparten av alt nedbygd jordbruksareal i Norge ligget i eller innen en kilometer fra et tettsted.

Trondheim har lang tradisjon for å bygge på jordet. Da Olav Tryggvason grunnla byen i 997, var mulighetene for matproduksjon viktig. Snorre Sturlason forteller at Olav Tryggvason «lot bygge en kongsgård over Skipakrok», ved Nidelva. Han sørget også for å dele ut eiendommer slik at flere kunne slå seg ned og dyrka jorda i området. Lade gård har røtter helt tilbake til denne tiden. Det samme gjelder Erkebispegården, Elgeseter gård og flere andre.

Til tross for gjentatte bybranner og perioder med krig og uro, ble folk boende i Trondheim. Det fruktbare jordbruksområdet rundt byen var viktig for både matforsyning og handel. Av og til forsvant et jorde til fordel for byvekst, men det var ikke så farlig. Det var rikelig med jord å ta av. Nok mat for alle, om avlingene ikke slo feil.

Den lille handelsbyen på Nidhalvøya hadde et stabilt folketall på noen få tusen innbyggere igjennom hele middelalderen og fram til 1800-tallet. Rundt byen ble stadig nye jorder dyrket opp. I middelalderen var det klostrene som eide store deler av det fruktbare jordbruksarealet. Noen av storgårdene som ble eid av klostervesenet, var Bakke gård i Inherredsveien, Erkebispegården sør på Nidhalvøya, Elgeseter gård i Klostergata og Munkvoll. Gårdene var den gangen omgitt av store jordbruksarealer og ga arbeid til mange.

Så kom en ny tid. Maskinene gjorde sitt inntog på 1800-tallet. I 1843 fikk byen sin første moderne industribedrift som etter hvert skulle bli Trondhjems Mekaniske Verksted. Selv om Trondheim aldri ble en stor industriby, førte industrialiseringen til økende handel og nye arbeidsplasser. Folk strømmet inn til byen. Den lille handelsbyen på Nidhalvøya begynte å bre seg utover jordene.

I 1890 nærmet befolkningen i Trondheim og Strinda seg 40.000. Femti år senere hadde befolkningen nesten doblet seg. Rundt 1970 bodde det godt over 100.000 mennesker i dette området. Det var ikke bare befolkningsøkningen som gjorde at byen bredte seg utover. Folk fikk bedre og bedre råd . De kunne kjøpe større tomter. I 1910 hadde hver innbygger 93 kvadratmeter mot 420 kvadratmeter i 1978. Gårdsbruk etter gårdsbruk ble gjort om til villastrøk, veier, butikker og annen næring.

Lade gård som disponerte 1200 dekar jordbruksareal, hadde fått halvert arealet sitt fram mot 1866. I 1935 var det 450 dekar igjen. Etter krigen ble nesten all jorda benyttet til andre formål enn jordbruk. Det samme skjedde med de gamle gårdene som er nevnt ovenfor. Byen la under seg titusenvis av dekar med fruktbar jord. Bynær matproduksjon var ikke viktig lenger. Effektivisering av jordbruket gjorde at mat kunne produseres billigere, på mindre areal, eller importeres fra andre land.

Mellom bygninger, veier og næringsbygg finnes det nå bare litt under 900 dekar jordbruksareal igjen i Trondheim by. Mellom 2004 og 2015 ble det bygget ned over 2800 dekar jordbruksareal i Trondheim kommune. Ingen annen kommune bygget ned så mye jordbruksareal som Trondheim i denne perioden.

Vi har ikke lenger jord i overflod slik gründerne av Trondheim hadde. Mange av verdens jordbruksarealer er truet av erosjon, tørke, saltopphoping, forurensing og nedbygging. Samtidig blir det stadig flere munner å mette. Dette er grunnlaget for Stortingets innstramming av jordvernmålet og den nasjonale jordvernstrategien. Det er også grunnlaget for det landbrukspolitiske målet om å øke norsk matproduksjon i takt med befolkningsveksten. De gamle jordene i Trondheim produserer mye mat. De ligger i et av Norges viktigste kornområder og kan levere korn til hundretusenvis av brød hvert år.

Toskete favorisering av billigmat

De gamle jordenes skjebne skrives i dagens kommuneplaner og reguleringsplaner. Valgene vi tar i dag er med på å bestemme framtiden for Norges matforsyning.

Bor du på jordet?

1: Jordene fra Arildsløkken gård har blitt byggegrunn for mange boliger på Ila.

2: Lade gård ga arealene til bebyggelse, parker og NGU på Ladehalvøya.

3: Gamle Bakke gård ga områdene til en utstrakt tettbebyggelse.

4: Vollan kretsfengsel, statsarkivet og Studentersamfunnet ble bygget på jordene til den gamle, ærverdige Elgseter gård som har blitt drevet helt siden vikingetiden.

5: Villastrøket Singsaker og andre villastrøk, Trondheim sporveis vognhall og Nidarøhallen ligger på jordene til gamle Singsaker gård, Dalsenget gård og Nidarø gård.

Dette er bare et lite utvalg av alle de hundrevis av gårdene som en gang dyrket mat, men som nå ligger under asfalt og boliger i Trondheim.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter