Svært mye skal til for at folk orker å ta opp kampen mot Fylkesmannen. Mange gir nok opp.

En av Fylkesmannens viktigste oppgaver er å garantere for innbyggernes rettssikkerhet i plan- og byggesaker. Hvordan er det da mulig at Fylkesmannen i det tidligere Sør-Trøndelag gang på gang ble domfelt for sin saksbehandling i slike saker det siste tiåret, uten at det fikk konsekvenser?

Fylkesmannen kan overprøve kommunale vedtak i plan- og byggesaker, for å sikre at det på kommunalt nivå ikke fattes vedtak som er i strid med lover, forskrifter og etablert rettspraksis. En slik ordning kan være fornuftig i et land der mange små kommuner ikke nødvendigvis besitter tilstrekkelig juridisk kompetanse, eller har oversikt over gjeldende praksis. Det kan være en sikkerhetsventil, men slett ikke alltid.

Hvis oppgaven som garantist for rettssikkerheten skal kunne skjøttes med troverdighet, må Fylkesmannens saksbehandling ligge godt på innsiden av loven og etablert praksis i fortolkningen av denne. Lovverkets forarbeider, departementets forskrifter og retningslinjer, domstolenes avgjørelser og Sivilombudsmannens veiledning må danne fundamentet for denne rettsgarantien.

Det siste tiåret har dette åpenbart ikke vært idealet hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. I to saker alene er Fylkesmannens saksbehandling domfelt fire ganger. Høyesterett har avvist en anke. Departementet har overprøvd et vedtak og Sivilombudsmannen har i fire brev forgjeves forsøkt å få Fylkesmannen til å ta til fornuft. Ingen ting har nyttet. To familier har måttet ta kampen mot «overmakten» med egne midler.

I et av tilfellene gjør en beboer i Trondheim over tid en rekke ombygginger. Prosessen med kommunen forlikes med en løsning som naboene klager inn for Fylkesmannen i 2009. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag går inn og forlanger at mannen gjør konkrete forandringer i det som kommunen allerede har godkjent.

Han tar risikoen med å ta Fylkesmannen inn for retten. Han taper i tingretten, men vinner i lagmannsretten. Høyesterett finner ingen grunn til å overprøve dette. Dermed står han med en påklaget byggesak uten gyldig vedtak fra Fylkesmannen. Så går Fylkesmannen i Sør-Trøndelag tilbake til sitt kontor. Det er ikke for å rette opp en feil, men for å begå en ny: Fylkesmannen stiller nye krav om at mannen må gjøre andre endringer, som vilkår for en godkjenning.

Vedkommende går til tingretten for å få opphevet Fylkesmannens vedtak. Han vinner fram. Staten anker saken til lagmannsretten, der han vinner på nytt.

Han klager hele saken inn for Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Her får han også medhold. Departementet godkjenner hans tiltak: «For departementet fremstår det ovennevnte i stor grad som en omkamp av forhold som domstolen allerede har tatt stilling til».

Den andre saken handler om et ektepar der kommunen regulerte deres boligeiendom til friluftsformål, uten å tilby kompensasjon. De klaget saken inn for Fylkesmannen, som støttet kommunen. Deretter gikk saken til Sivilombudsmannen. Han støttet ekteparet, og ba Fylkesmannen behandle saken på nytt.

Nå følger en tidkrevende brevveksling i tre omganger der Fylkesmannen prøver å overbevise Sivilombudsmannen om at retten er på Fylkesmannens side. Til slutt gir Sivilombudsmannen opp. «Saken har nå kommet inn i en fase der det er opp til klagerne å vurdere hva som videre skal gjøres. Ombudsmannens uttalelser er som kjent kun veiledende», skriver Sivilombudsmannen i 2015.Ekteparet saksøker Fylkesmannen. I 2017 faller dommen: Tingretten er kommet til at Fylkesmannens vedtak om omregulering av eiendommen bygger på feil faktum. Grunneieren er utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Staten må betale mange hundre tusen kroner i sakskostnader, og velger å ikke anke dommen.

Det skal svært mye til for at enkeltmennesker orker å ta kampen mot Fylkesmannen og Staten til domstolene. I begge sakene er altså Fylkesmannens saksbehandling ettertrykkelig domfelt og overprøvd. I plan- og byggesaker er dette – så vidt jeg har klart å finne ut – de eneste det siste tiåret i det tidligere Sør-Trøndelag. Når man leser dokumentene i de to sakene, er det slående hvor trassig og retthaversk Fylkesmannen opptrer. Halsstarrig lukkes ører og øyne for ethvert saklig begrunnet motargument. Her skal motstanderen nedkjempes. Ingen skal kunne utfordre Fylkesmannens klarsynte rettsforståelse!

Les også: Slik lyktes de mektige aktørene på Overvik

Jeg tror at bak disse to sakene skjuler det seg mange som har gitt opp. De har ikke har hatt krefter, ressurser eller mot til å ta kampen mot Fylkesmannens maktmisbruk.

Domstolene har vist at Fylkesmannen ikke er verdig tillit som garantist for innbyggernes rettssikkerhet i plan- og byggesaker. Når Fylkesmannen domfelles og overprøves til stadighet bør innbyggerne og deres kommuner i utgangspunktet anta at Fylkesmannen i Trøndelag tar feil når slike kommunale vedtak blir overprøvd.

Der forgjengeren så en annen vei, blir det nå Frank Jensens utfordring å gjenreise tillit til Fylkesmannens saksbehandling i slike saker i Trøndelag.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter