Når Norges skiforbund har feiltolket egne regler er det forståelig at noen synes at utøverne krever mye. Men skiløperne er ikke egoister. Tvert imot.
Det har den senere tiden blitt hevdet at Skiforbundets landslagsutøvere er i ferd med å ta et steg bort fra fellesskapsverdiene og at de ikke klarer å se helheten i den norske landslagsmodellen.
LES OGSÅ: Trøndersk idretts nedtur starter med NTNU
For noen dager siden skrev Dagbladets Esten O. Sæther at Skiforbundet er «fullstendig avhengig av markedsrettighetene til sporten sin», og at forbundet har vært rause overfor de utøverne som har tilpasset seg fellesskapets behov. Han fremhever i den forbindelse «helhetsbevisste frontfigurer» som Aksel Lund Svindal, Kjetil Jansrud og Marit Bjørgen, og tilføyde at «fortsettelsen kan bli vrien med nye stjerner og nye personlige krav».
LES OGSÅ: Klæbo er blitt en familiebedrift
Esten O. Sæther fortsetter med å oppfordre alle delegatene på skitinget til å «si hva de mener om stjerner som tilsynelatende tror de selv er mer verdt enn å spre gleden av det å leke på ski», dersom en domstol gir Henrik Kristoffersen medhold i sitt krav mot Skiforbundet slik at utøverne innrømmes en større andel av markedsrettighetene. Skidelegatene skal altså vende seg mot egne utøvere, mener Sæther, dersom de innretter seg i henhold til en rettskraftig dom. Det kan ikke være lett å være utøver når ens handlinger blir målt etter solidaritetsbetraktninger i strid med gjeldende rett.
LES OGSÅ: Trondheim ble tilbudt verdenscup- sa nei
Det er ikke Skiforbundet som innehar eierskapet til utøvernes markedsrettigheter, selv om Skiforbundet og tilsynelatende også Sæther tror forbundet gjør det. I Skiforbundets «Rapport for landslagsmodellutvalget» av 17. januar 2016, konkluderer Skiforbundet med at forbundet eier utøvernes markedsrettigheter. På side 12 og 13 i rapporten står det følgende:
«Norges skiforbund er medlem av Norges idrettsforbund og gjennom dette underlagt regelverket i NIF. NIFs lov kapittel 13 setter generelle krav til innholdet av markedsavtaler. Av NIFs lov § 13–3 (3) følger det at:
«Inngåelse av avtaler og etablering av samarbeid mellom idretten og næringslivet skal skje skriftlig. Kun organisasjonsledd kan være part i slike avtaler/samarbeid med mindre annet fremgår av NIFs lov § 14–4 (2).»
Videre henviser rapporten til NIFs lov § 14–4 (1) som regulerer det samme som bestemmelsen inntatt over:
«Retten til å inngå markedsavtaler tilhører idrettens organisasjonsledd. Som markedsavtale regnes enhver avtale som gir et rettssubjekt rett til å utnytte et organisasjonsledd og/eller dets tilknyttede utøvere i sin markedsføring eller øvrige virksomhet.»
Etter dette trekker Skiforbundet følgende konklusjon:
«Prinsippet i norsk idrett er altså at alle markedsrettigheter eies av idrettens organisasjonsledd, og retten til å inngå markedsavtaler ligger hos organisasjonsleddet.»
Den årvåkne leser vil raskt se at bestemmelsene inntatt over kun regulerer hvem som har rett til å inngå markedsavtaler, og ikke hvem som eier markedsrettighetene.
Hvem som eier utøvernes markedsrettigheter er regulert i NIFs lov § 14–4 (4). Der står det følgende:
«innenfor de begrensninger som følger av NIFs regelverk og særforbundets rammer, har utøver selv eiendomsretten til eget navn, bilde og signatur.»
Etter dette er det klart at utøverne selv har eiendomsretten til eget navn, bilde og signatur (såkalte «image rights»), men at de ikke har myndighet/kompetanse til å utnytte sine rettigheter fordi de ikke kan være part i markedsavtaler.
Den mye omtalte landslagsmodellen har sin rettslige forankring nettopp i at utøverne selv eier sine markedsrettigheter, dog slik at utøverne – i rimelig utstrekning – plikter å medvirke i Skiforbundets markedsavtaler. Dette følger av NIFs lov § 14–5. I praksis innebærer dette at en landslagsutøver er pålagt å lisensiere en andel av sine personlige markedsrettigheter til Skiforbundet slik at Skiforbundet kan viderelisensiere disse rettighetene til sine sponsorer.
Det er på denne måten utøverne gir tilbake til «fellesskapet» og bidrar til å finansiere Skiforbundets landslagsvirksomhet. Dette er grunnprinsippet i den solidarisk oppbygde landslagsmodellen.
Hvor stor andel av sine markedsrettigheter landslagsutøverne skal overføre til Skiforbundet er proporsjonal og skal vurderes etter de kriterier som fremgår av NIFs lov § 14–5 (2):
«Ved vurderingen av hva som er rimelig i henhold til foregående ledd skal det blant annet legges vekt på:
- medvirkningens omfang, herunder hensynet til utøverens personlige integritet og privatlivets fred,
- den godtgjørelse eller andre fordeler utøveren har hatt eller får gjennom tilknytningen til organisasjonsleddet,
- hensynet til solidaritet mellom særforbundets tilrettelegging av elite- og breddeidretten.» Bestemmelsen legger altså opp til at Skiforbundet og de enkelte landslagsutøverne må forhandle om omfanget av de markedsrettigheter som skal overføres fra utøverne til forbundet. Enighet om hvilke av utøvernes rettigheter Skiforbundet kan rå over, skal i praksis fremgå av landslagsavtalen som inngås med hver utøver.
Det er dermed ikke grunnlag for Skiforbundet eller andre å hevde at utøverne opptrer i strid med fellesskapets interesser når utøverne forhandler med Skiforbundet om hvilke markedsrettigheter de skal overføre til forbundet. Det er jo nettopp slike forhandlinger NIFs lov – og således også landslagsmodellen – forutsetter skal finne sted.
Dersom man kommer til forhandlingsbordet med et utgangspunkt om at NSF eier «alle» markedsrettighetene, er det forståelig at noen synes at utøverne krever mye. At NSF og Sæther har feiltolket NIFs regler og derfor også den etablerte landslagsmodellen, innebærer naturlig nok ikke at utøverne er egoister. Tvert imot.
Hør våre kommentatorer og gjest Lasse Berre snakke om trøndersangen, fotball-VM og Arbeiderpartiet
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten
