Teknologihovedstaden er kanskje et av byens best profilerte kjælenavn utad. Vi evner bare ikke å kommersialisere teknologien fullt ut.
Vi liker og er stolt av å titulere Trondheim som teknologihovedstaden. Også regjeringen og departementer anvender begrepet når de gestikulerende og med stort engasjement snakker om innovasjon, omstilling og teknologi i media og stortingsmeldinger.
Så du denne?: NTNU skal ansette 15 personer som brenner for innovasjon og nyskaping
Derimot er det naturlig å forvente at det er to punkter som bør oppfylles før man rettmessig skal kunne adoptere en slik høythengende merkelapp. Det ene er at man evner å produsere mye god vitenskap og teknologi gjennom forskning. For det andre at den vitenskapen og teknologien som produseres faktisk tilgjengeliggjøres hos folk i form av kommersialisering.
Ser man på forskningsdelen mener jeg vi med rak rygg kan kalle oss teknologihovedstad i begrepets rette forstand. Vurderer man derimot tilgjengeliggjøring av teknologi, har vi enda en vei å gå.
Dette er Norges 50 fremste teknologikvinner
Noe av denne veien blir forsøkt brøytet opp av såkalte Teknologioverføringskontorer (TTOer). Frittstående springbrett med formål om å formidle kunnskap og bidra til verdiskaping i samfunnet gjennom kommersialisering av forskningsresultater. En ytterst fin tanke. Faktisk så fin at alle universiteter i Norge har etablert slike kontorer for å hindre at ideer støver ned i deres egne skuffer. Så hvorfor lykkes disse kontorene, som er ment å være en av hjørnesteinene i både Trondheims, og andre byers innovasjonsøkosystem bare nesten med sin misjon?
Jeg mener svaret ganske enkelt er å finne i universitetenes og forskningsmiljøenes egne styringsdokumenter. Ønsker du som vitenskapelig ansatt ved NTNU eller SINTEF å kommersialisere en ide, blir universitetet eller TTOen sittende med store eierandeler. I NTNUs egen «Veiledning for nyskaping» heter det eksempelvis at fordelingen skal være 1/3 til NTNU, 1/3 til TTO, og 1/3 til idehaver.
NTNU søker nyskapende sjeler i næringslivet.
Ved første øyekast kan denne fordelingen framstå rimelig, men om man legger til at de fleste teknologiske oppstartsselskaper har et grundeteam bestående av flere personer som alle skal ha sin del av kaken - og at selskapene normalt vil være avhengig av flere, gjerne turbulente, runder med finansiering - risikerer man å ende opp i en situasjon hvor grunderen på et sent tidspunkt blir sittende igjen med forsvinnende lite.
Dette skaper hovedsakelig tre problemer. Et av dem er at ideen ikke blir tilstrekkelig satset på, da insentivet for å kommersialisere den er for lite med tanke på eierinteresser hos teamets medlemmer. To, om ideen blir satset på, vil den ikke nødvendigvis tiltrekke seg de klokeste hodene, da insentivene oppleves som for svake hos de som ser internasjonalt og bredt etter muligheter.
Elever viste finansministeren smartpulten
Eller, tre, og kanskje viktigst, om ideen blir satset på, vil rutinerte investorer med rette, argumentere for at grundernes eierinteresser er for små, og passive instansers eierinteresser for store, til at det gir mening å putte penger i et prosjekt med flere investeringsrunder foran seg.
Dagens modell med NTNU, og for så vidt også SINTEF, som majoritetseiere, skremmer bort privat, smart og markedsorientert kapital, spesielt fra utlandet. Modellen gjør i stedet prosjekter avhengig av søknadsskriving og statlig finansiering fra Innovasjon Norge og Forskningsrådet.
Det er derfor påfallende at et av verdens mest suksessfulle kommersialiseringsmiljøer, Stanford Universitet og Stanford TTO, har valgt en ganske annen tilnærming gjennom å ta inntil 15 prosent eierandel i sine prosjekter. Da er universitetet attpåtil privat i motsetning til NTNU.
«Y Combinator», klodens fremste kommersialiseringsfabrikk og det nærmeste du kommer en suksessgaranti som entreprenør, tar sju prosent. De utvikler riktignok ikke teknologien selv, men stiller med det ypperste av ressurser og nettverk, samt en god slump startfinansiering.
Den enestående konkurransen for å bli akseptert inn i programmet gjør at de antakeligvis lett kunne tillatt seg å være «grådigere» med kakestykkene. Men, nei, de har i stedet konkludert med at gjeldende eierandel er riktig og nødvendig for å bidra til at selskapet faktisk blir en global vinner innen sitt respektive område. Er det virkelig noe vi vet, som de ikke vet?
Trondheimsbedrift vil revolusjonere synsundersøkelser
Et universitet får bevilgninger fra staten og bør derfor ideelt sett ikke være opptatt av å sitte som passiv eier i forskningen det produserer. De bør tenke arbeidsplasser og kunnskap, to av deres viktigste misjoner i samfunnet.
Evner de å utdanne kunnskapsrike borgere og få frem spennende teknologier vil det skape flere arbeidsplasser og slik øke statens skatteinntekter, som igjen betyr at man vil kunne gi større bevilgninger til nettopp universiteter som NTNU.
La i stedet de personer med dedikasjon, tid, kompetanse og vilje ta seg av den krevende kommersialiseringen og dermed en betydelig større del av eierskapet. Heller det enn å forsøke å drive byråkrati og administrasjon fra TTO, som uansett besitter for begrensede ressurser til å kunne tilby god oppfølging.
Det dreper tempo og struper engasjement blant egne ansatte og skaper halvveise prosjekter med halvveise produkter, ofte i en global konkurransesituasjon hvor «halvveis» ikke kommer stort lengre enn til landets egne grenser.
Jeg håper dermed at universiteter i fremtiden kan fortsette å fokusere på det de kan best, nemlig forskning og utdanning, og samtidig bite seg merke i et utslitt klisjébegrep innenfor entreprenørskap; det er bedre å eie litt av noe, enn alt av ingenting.
Kronikkforfatteren har også bakgrunn fra NTNUs Entreprenørskole.