Ansatte i belastende yrker får økonomien sin kraftig redusert når de går av tidlig med pensjon.
I forslag til ny pensjonsavtale for offentlig ansatte tenker myndighetene algebraisk. De vil fylle opp kassen i en tid der vår demografiske utvikling går ned. Det fødes 1.7 barn i gjennomsnitt i Norge, og flere lever lenger i dag med dårlig helse. Det sosiale spørsmålet har ikke blitt løst, for så lenge vi tenker i numeriske termer, vil det sosiale hensynet opphøre. Konsekvensen er at ansatte i belastende yrker får økonomien sin kraftig redusert når de går av tidlig med pensjon. I Utdanningsforbundet går ledelsen inn for ny avtale mens lokalforbundene i de største byene sier nei.
LES OGSÅ: KrF- LOs reddende engel
Et fundamentalt prinsipp i historien har vært fordeling. Allerede i Hammurabis lov 1700 f. Kr. leser vi at den som var sterk skulle ta seg av de svake, ellers var han ikke verdig til å være konge. Skal vi bevare en kjerne av verdighet i samfunnet vårt, må det være sånn at om du skader deg, forulykker eller blir arbeidsledig, eller får andre ufrivillige problemer i en periode av livet, vil fellesskapet sørge for at du klarer deg. Et solidarisk pensjonssystem er solidarisk fordi du kan ta ut pensjon uavhengig av hva du har betalt inn. Det må være aksept for at de som har lite, får ekstra pensjon.
STORSTREIKEN KOM IKKE: Dette handlet årets lønnsoppgjør om
François Mitterrand ga det franske systemet en klar sosial profil i1982 da han satte ned pensjonsalderen fra 65–60 år. Mitterand gjorde pensjonsretten til en universell rettighet. Den franske filosofiprofessoren François Ewald skrev: «Ettersom de fleste overlever 60-årene, vil de få en verdig alderdom som pensjonist, og denne retten ble gitt av fellesskapet og muliggjort gjennom den sosiale organiseringen i samfunnet». I dag er pensjonsalderen 62 år i Frankrike, men premisset for å få full pensjon er at du har jobbet i 40 år. Gjennomsnittet på pensjonen er 1200 euro. Det er mulig å gå av tidligere av humanitære årsaker eller om du befinner deg i kategorien «aktive» dvs. i fysisk og psykisk utfordrende arbeid for eksempel innen politi og militæret. Handi-kappede, og foreldre til handikappede barn, får mulighet til å gå av tidlig, og lærere går av ved 55 år.
Dette er utdanningene sjefene er på jakt etter
Norske myndigheter vil heve pensjonsalderen til 72 år på grunn av høyere forventet levealder. Med høyere alder blir helsen svekket. Arbeidstakere i belastende yrker vil forgå før de når pensjonsalderen på 72 år. Lærere går i gjennomsnitt av ved 61 år i dag, enten ved AFP eller uføretrygd. Kun 1/3 av lærerne arbeider til de er 67 år, og dette tallet bør statsråden forholde seg til. Lærere står i klasserom med ansvar for 30 elever pr. klasse, og underviser ca. 5 klasser pr. uke. Det vil si at de forholder seg til ca. 150 unge elever med ulike behov pr. uke. Derfor går lærerne av tidlig med pensjon. Statsråd Anniken Hauglie vil likevel tvinge arbeidstakere til å jobbe ti år lenger og sette inn økonomiske sanksjoner dersom de ikke klarer å stå løpet ut. De som arbeider i omsorgssektoren og står i hardt fysisk og psykisk arbeid, vil få 45 prosent av sin lave lønn dersom de går av ved 62 år.
Myndighetene fraskriver seg ansvar. Det blir opp til den enkelte å sørge for sin pensjon. Derfor har regjeringen valgt å gi skattereduksjoner til privat pensjonssparing, noe som betyr en subsidiering av dem som har gode jobber og råd til egen sparing. Å tilhøre «sliterne» blir en «risiko». NHO-leder Kristin Skogen Lund foreslår at «sliterne kan få uføretrygd», og gjør dermed sosiale rettigheter til en sak om uførhet.
Den grunnleggende mangel på godhet og følsomhet har professor Ewald koblet til en ond kjerne i den liberale tenkninga. Å vinne økonomisk betraktes som et spørsmål om styrke, og den individuelle friheten følger loven om «den sterkes rett». En sentral idé er at du skal kunne klatre sosialt, men om du ikke greier å stige og tjene mer, dukker du under. Dette gir utrygge tilstander i norsk arbeidsliv og gjør noe med fellesskapet og ansvaret. I forlengelse av den liberalistiske tenkninga hører vi at sliterne kan byttes ut, sies opp, eller simpelthen «bytte jobb» slik statsråd Hauglie foreslo. Ikke alle er i posisjon til å velge fritt og det skyldes at flere arbeidstakere står i belastende yrker. Mellom industriarbeideren og direktøren er frihet en undertrykkende faktor, mens lovene gir trygghet og sikrer sosial rettferd.
I vår tid ser vi imidlertid en generell økning av utrygghet for arbeidstakere. Dette gjenspeiles i ansettelsesforhold med løse ansettelser og flere som arbeider deltid. Denne gruppen har dårligere arbeids- og lønnsbetingelser, og pensjonsavtalen vil reprodusere ulikheten dersom myndigheten ikke tar grep. Vi trenger reguleringer og lover i arbeidslivet og i pensjonsutformingen. Det finnes viktigere verdier enn frihet som ivaretar tryggheten og verner mot ekskludering og utnyttelse; og det er likeverd, verdighet, sosial rett og solidaritet.
Det offentlige pensjonssystemet vil føre til fattigdom for eldre pensjonister. Det er heller ikke tatt hensyn til eldre menneskers behov for å trekke seg tilbake og hvile i siste fase av livet. Uføre, langtidssykemeldte og folk med lavere utdanning og som lever kortere, får en lavere pensjon med den nye pensjonsavtalen. Vi ser en omfordeling av pensjonen fra lavutdannede arbeidstakere, deltidsansatte og uføre til andre. Høyt utdannede som kan jobbe lenge, vil få en pensjon som ligger over lønna de har hatt. Slik bryter regjeringen med det sosiale fordelingsprinsippet i pensjonshistorien.