Gjennom prestestudiet lærte vi at kriser var noe positivt. Det kunne være begynnelsen på noe nytt.
Også ordboken definerer det på en positiv måte: et avgjørende vendepunkt, en plutselig forandring. Og man kan vel ikke komme vekk fra at dette for tiden er Den norske kirkes situasjon. Vi er skilt fra staten og skal etter hvert stå på egne ben. En hver som opplever samlivsbrudd, opplever en krise. Har man aldri vært alene og ikke vært vant til å ta avgjørelser på egen hånd, kan det jo bli utfordrende. Det må være stas å bli invitert til kirkejubileum, men om noen tiår er det ingen selvfølge at disse kirkene har funksjon som kirker. Jeg har besøkt kirkebygg verden over som er omgjort til galleri, studio, svømmehaller etc.
Da jeg var ferdig utdannet prest på slutten av 90-tallet, var jeg på riksdekkende TV og ble intervjuet fordi jeg ikke ønsket å gå ut som prest. Begrunnelsen min var det patriarkalske språket i liturgien. Nå er det ikke lov til å si Herre lenger, provoserte Fredrik Solvang på direktesendt TV under årets kirkemøte i Trondheim, hvorpå Kristin Gunleiksrud Raaum svarte Det er ikke forbudt å si Herre. Det sies hele tiden.
Det var befriende at jeg nå kunne le høyt av munnhuggeriet. For mitt vedkommende var oppgjøret med min egen utdannelse og bruddet med kirken for 20 år siden, en begynnelse på å gjennomleve erfaringene med språket gjennom billedkunst. Slik tok jeg oppgjøret som gjorde meg rustet til å kunne forholde meg til Gud også i patriarkalske termer.
Les også Trygve Lundemos kommentar: Kirkens kritikere har ikke fulgt med i timen
Pinsebevegelsen er det kirkesamfunnet som på verdensbasis øker mest. Den karismatiske kristendommen virker lettere tilgjengelig, og de religiøse erfaringene er mer ekstatiske. En tilsvarende ekstase kan oppstå på fotballbanen når hjemmelaget scorer. Ekstasen kan også komme i en mer erotisk form.
Søken etter religiøse ekstatiske opplevelser er jo ikke noe nytt. Fra middelalderen finnes gode eksempler på nonner som driver med brudemystikk og kommer i ekstase. De beskriver sitt møte med Jesus på en så erotisk måte at man nesten blir pinlig berørt av å lese det.
Mennesker søker opplevelser, - religiøs erfaring. Dette var kantor Magne H. Draagen inne på innledningsvis i den direktesendte Debatten i Vår Frue. Og han har jo rett. Når hundrevis ungdommer samles i Salem, er det jo for at de denne kvelden forventer å bli tatt ut av den hverdagen de er i.
Kirkemøte har vedtatt å satse på kunst og kultur fremover. Det minner mistenkelig om motreformasjonens, også kalt barokkens, hovedformål. Reformasjonen kastet ut bildene og brente Mariafigurene. Dette var tydeligvis ikke populært, og kirken hadde begynt å miste grepet om folket.
Nå skulle det males og gi språk og bilder til de evige, menneskelige følelser i kirkene. Mødre som hadde mistet sine ektefeller og sønner i et krigsherjet Europa kunne nå kjenne seg igjen i den billedlige fremstillingen av Kristi lidelseshistorie. Maria fikk en moderne fremstilling som en studerende ung kvinne i en flott, blå kjole fra samtiden. Dette samsvarte med samtidens idealer.
Opptatt av debatt? Les også: Fredag kveld var det seks personer med hver sin skuter som starta fra Singsås. Alle var fra SNO
I denne tiden oppsto det også musikk som har overlevd århundrene. Og det er dette som skiller prekener fra musikk og bilder. Prekener skal snakke inn i samtiden, og selv gode prekener overlever sjelden lenger enn en halvtime. Gode bilder og god musikk overlever århundrer.
Etter år med kunstformidling, oppdaget jeg en ting. Nordmenn flest mangler bibelkunnskap. Sentrale bibelfortellinger kan man ikke forutsette kjent lenger. Da Håkon Gullvåg hadde utstillingen Den bibelske syklus i Nidarosdomen, opplevde de ansatte at nordmenn pekte på det skjeve tårn i Pisa, mens søreuropeerne ikke så bildene som noe annet enn det det var, nemlig Babels tårn.
Det er mye tro blant mennesker, men moderne mennesker tror på en Gud de verken kjenner eller har kunnskap om. Jeg har ingen rett til å si at også de skal kunne være omfavnet av nåden, men vi forblir fattige og et nisselueland om vi ikke gjør noe med opplæringen av barn og unge.
Jeg har stor glede av å lære opp barnet mitt i kristendom. Det er overraskende lett selv med manglende småbarnsmetodikk i fagkretsen. Allerede som toåring ertet han moren sin med at barnet i krybben ikke var Jesus, men Isak. Kirken selv har nå ansvar for kristendomsundervisningen. Slik opplæringen foregår i kirken i dag er det ingen kontinuitet, men mer et pop-up opplegg som enten fenger eller ikke.
Mer debatt: Så kom en svær traktor med fres og sprøytet grus, is og asfalt inn over plenene på Flatåsen
I vår kirke vektlegger vi Ordet, og det er jo også bra. Men når prekener blir meninger og ikke formidler mysteriet, forsvinner troen. Den gang for 20 år siden var også mysteriet blitt borte for meg, det liturgiske språket hadde blitt et snevert og konkret språk. Jeg tok konsekvensene av det, og kunsten brakte meg tilbake.
Det er å håpe at vekten på kunst og bilder igjen skal ta oss tilbake til det opprinnelig og skape en levende tro i menneskenes hjerter. Forfatterne i det gamle Israel og på Jesu tid formidlet sannheter gjennom nettopp bilder og fortellinger. En gjennomsnittlig, norsk t-skjorte prest bruker mye tid på å rive i stykker disse billedlige sannhetene, framfor å formidle troen på disse evige sannheter man aldri helt kan forstå, men bare leve og vokse i.
En mer negativ innfallsvinkel til ordet krise er sterk svingning i en persons sinnslikevekt. Innimellom kan det kanskje se ut som om vi i kirken strever med å finne balansepunktet. Det gjenstår å se om kirken nå greier å se de mulighetene vi står overfor. Om vi vil, kan vi fordele vekten mellom oss. Slik kan vi som linedanseren balansere på linen - mot det samme mål, den oppstandne Jesus Kristus.
Hør våre kommentatorer og gjest Trine Skei Grande snakke om Venstres landsmøtet og Facebook-angrepet fra Ola Borten Moe
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
