Dårlige holdninger hos politikere gir dårlig livskvalitet for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Gjennom mange år med funksjonsbegrensninger og med tillitsverv i interessepolitisk arbeid, er min erfaring at forutsigbarheten av rettigheter og tjenester i stor grad styres av hvilke politiske partier som styrer landet. For tiden er vi inne i en styringsform hvor regjeringens politikk bryter ned integrering og livskvalitet for funksjonshemmede. Dette omfatter alt fra den enkeltes realøkonomi til livsnødvendige tjenester og hjelpemidler. Hvordan skal minoritetsgruppen kunne klare seg selv når de sliter med uverdighet og dårlig selvråderett?
LES OGSÅ: Lett å bli tilskuer i eget hjem
Funksjonshemmede opplevde i perioden 1990 til 2005 at politikerne tok utfordringene på alvor gjennom reformer som i stor grad skapte inkludering og likestilling. Fra 2005 har selvråderetten for funksjonshemmede blitt dårligere når staten ikke kan beregne overskudd på tjenesten. Friheten til livet er blitt vesentlig redusert for en gruppe mennesker som ofte ber om unnskyldning for at de er syke eller skadet. Dette er et dårlig utgangspunkt for å kjempe for sine rettigheter overfor kommunale og statlige tjenesteytere. Resultatet er at enda flere blir isolert og sykere enn funksjonshemningen tilsier det. Skatteloven er et eksempel på uverdighet hvor fradragsretten på store sykdomsutgifter i 2012 ble erstattet av en tilskuddsordning som er så byråkratisk at den blir utilgjengelig for de fleste.
Les også: Nå har politikerne vært sjokkert over sykefraværet i 15 år
FNs generalforsamling vedtok FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne den 13. desember 2006. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Da ratifiseringen av tilleggsprotokollen (individklageordningen) til FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter ble behandlet i Stortinget, gikk flertallet bestående av Ap, H, Frp, KrF og Sp, mot å ratifisere tilleggsprotokollen. Dette sier mye om hvor begrenset forståelsen for funksjonshemmede er i Stortinget.
Våre statlige myndigheter må være klar over hvilke holdninger de på denne måten er med og skaper overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne. At Stortinget avviser grupper av mennesker sin rett til å klage for å få en rettferdig behandling er en skam for landet og en maktarroganse fra vår øverste lovgivende forsamling.
Holdninger som skapes i Stortinget forplanter seg ned gjennom forvaltningsnivåene og gjør livsnødvendige tjenester mer og mer utilgjengelige også på kommunale nivå. Som representant i interesseorganisasjonene for funksjonshemmede i over 30 år ser jeg en tydelig dreining i både holdninger og politiske vedtak som gir funksjonshemmede dårligere rettssikkerhet.
LES OGSÅ: Leve som andre
En kan lure på om Stortinget består av mennesker med så liten livserfaring at når det ikke rammer dem selv så tror de at det heller ikke rammer andre. Hvor er det blitt av målsettingen om å bygge et samfunn til det beste for mennesket uavhengig av funksjonsevne? Historien gjentar seg med en grenseløs høyrevind hvor reformer fører til at de rike blir rikere og funksjonshemmede, som oftest minstepensjonister, blir fattigere. De minste partiene, som i utgangspunktet har hegnet om rettighetene til funksjonshemmede, er villig til å selge sjelen til funksjonshemmede ved forhandlingsbordet.
Følgene av Stortingets holdninger til funksjonshemmede har store konsekvenser for gruppens deltakelse i samfunnet og et verdig liv. Mange kommuner er blitt dårligere på brukerstyrt personlig assistanse – BPA og universell utforming med tilrettelegging av bygninger både i offentlig og privat sektor. Begge disse tjenestene er under sterkt press fra politiske myndigheter til tross for lovfestet rettigheter. En kan altfor ofte lese i media om funksjonshemmede som får sine rettmessige tjenester redusert til uverdighet.
Les også Torgeir Andas kommentar: Utenfor fellesskapet
Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er nøkkelen til frihet, til å klare seg selv i hverdagen og dermed besparende for samfunnet nettopp fordi enkeltindividet blir i stand til å klare mer og bedre selv. I stedet holder det kommunale systemet på å kvele både tjenesten og brukerne rundt om i landet ved at kommunene legger inn egne kriterier for å begrense bruken av BPA-tjenesten både internt i kommunen og ikke minst i fht. å krysse kommunegrensen. Konsekvensene er at unge funksjonshemmede ikke får gjennomført sine studier på grunn av at kommunene sitter og kjekler om hvem som skal betale tjenesten. Universitetsbyene i Trøndelag har et stort ansvar for å finne gode løsninger for ungdommer under utdanning!
Både innen videregående skole og universitetet i Steinkjer får vi tilbakemelding om at funksjonshemmede ungdommer må avbryte sin utdanning og reise hjem på grunn av at det ikke er mulig å få assistanseavtale med Steinkjer kommune. Dette er dårlig reklame for ett kommunalt selvstyret.
Det er også bekymringsfullt at kommunene i dag planlegger oppbygging av institusjoner for funksjonshemmet ungdom i den tro at de da skal slippe å bruke penger på brukerstyrt personlig assistanse BPA.