I regjeringens plan mot vold og overgrep mot barn slås det fast at tilbudet skal forbedres. Hva venter man på?

Seksualiteten er med oss hele livet. For barn er seksuell utprøving og utforskning sunt, vanlig og nødvendig. Denne utprøvinga skal være preget av jevnbyrdighet, frivillighet, lyst og glede. For noen barn er dessverre ikke deres erfaringer preget av dette. Faktum er at en tredel av alle overgrep mot barn begås av andre barn og unge. Vi vet også at seksuelle krenkelser fra andre barn (seksuell kontakt med tvang, trusler, manipulering, smerte, forskjell i alder eller modning) kan gi barn like store psykologiske skader som seksuelle krenkelser fra voksne.

Dette utfordrer oss på mange plan, ikke minst med å tørre å se seksuelle krenkelser blant barn og unge. Først da kan man ta fatt i problematikken og gi barn og unge muligheten til å snu uheldige utviklingsbaner. Så mange som ni av ti barn slutter å krenke andre barn dersom de oppdages, settes grenser for og veiledes bort fra den skadelige adferden, mens om lag 15 prosent trenger en lengre psyko-logisk og pedagogisk oppfølging for å snu adferd og reaksjonsmønster som kan krenke andre barn seksuelt. Barn som fortsetter å krenke andre har ofte en rekke vanskeligheter som nødvendiggjør tverretatlig og tverrfaglig samarbeid: Felles barn – felles ansvar!

Noen eksempler på dette er den unge mannen på 21 år som hadde en oppvekst hos sine biologiske foreldre til han var om lag seks år. Da ble han flytta av barnevernet til fosterforeldre. Oppveksten hjemme var preget av mangel på grenser, også på det seksuelle området. Far viste pornofilmer for gutten da han var fire- fem år, og gutten ble misbrukt av sin biologiske onkel i samme tidsrom. I tidlig voksen alder sliter gutten med effektene av påvirkninga fra sine første leveår. En del av dette er seksualitet og tenningsmønster som er rettet mot svært unge gutter.

Også jenter kan ha skadelig seksuell adferd: To jenter 15 og 17 er på en chattekanal. Ved en tilfeldighet kommer de i kontakt med en gutt på ni år. Gutten er søkende i forhold til sex. Det ene tar det andre og gutten deler bilder med jentene av seg selv naken. Jentene oppdager at de kan tjene penger på å selge bildene og presser gutten til mere utfordrende bilder. Hvis gutten ikke leverer nye bilder henger de opp bilder på guttens skole.

LES OGSÅ: Barn skal bli lyttet til

Det er vanskelig å tallfeste hva overgrep, vold og omsorgssvikt koster det norske samfunnet, men vi vet at kostnadene ved slike påvirkninger er mange. Alt fra psykiske og somatiske vansker til lavere forventet levealder. De økonomiske kostnadene pr. barn utsatt for alvorlig omsorgssvikt og overgrep er i en rapport fra Vista Analyse i 2017 estimert å være 7,5 million kroner.

For å få tak i behovene til det enkelte barn eller ungdom, er det nødvendig med en bred kartlegging. Det trengs bruk av metoder som er forankra i forskning for å vurdere risiko og gjentakelsesfare, samt vurdering av barnets fungering, livssituasjon og det som ligger til grunn for handlingen.

I det direkte arbeidet med barn og ungdom er det viktig å møte ungdommen der de er. Vi kan da hjelpe dem med å forstå sin egen seksualitet, finne trygge måter å utøve denne på og kjenne faresignalene for når det kan skade andre.

LES OGSÅ: Vi må ta oss bedre tid til ungene som sliter

Hvordan våre seksuelle tenningsmønster oppstår er usikkert. Er vi født sånn eller blitt sånn? En stor del av teoriene peker på samhandling med omgivelsene i tidlige barneår. Når omsorgspersoner, venner og internett påvirker barn med avvikende og ulovlige seksuelle aktiviteter, får dette konsekvenser for holdningsdannelser og utvikling av grenseløs adferd. Omsorgspersoner og offentlige instanser som skole og institusjoner må derfor etablere mottiltak som kan bidra til sunn utvikling av egen seksualitet med respekt for lovverk og andres grenser.

I kampen mot overgrep mot barn må etater som skal hjelpe barn jobbe sammen. Regionalt ressursteam for bekymringsfull og skadelig seksuell adferd hos barn (Rebessa) er et forsøk på å forebygge og avverge overgrep mot barn begått av andre barn i vår region. Dette er imidlertid ikke nok. I tillegg trengs gode, spesialiserte og offentlige tilbud for at rådene fra konsultasjonsteamet skal kunne gjennomføres. Det offentlige må sette seg i førerstolen og sørge for utvikling av virksomme tilbud til barn/ungdom med skadelig adferd utvikles. De fleste kan hjelpes der de bor, noen få trenger et spesialisert institusjonstilbud.

LES OGSÅ: Ansatte i barnevernet er mest utsatt for trusler|1

De store spørsmålene er: Hvem kan ta ansvar for at tverretatlige tilbud for å hindre overgrep mot barn sikres levedyktighet, og hvorfor gis ikke barn som krenker andre barn den hjelpen de trenger? I regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017 – 2021) slås det fast at regjeringen vil utvikle og forbedre behandlingstilbudet for både voksne og barn som begår overgrep, samt barn med seksuelle adferdsproblemer.

Så hva venter vi egentlig på? Hvem kan gå i bresjen for å styrke arbeidet inn mot barn med forebyggende tiltak i hjem, barnehager, skoler og institusjoner? Hvem kan sørge for at behandlings- og oppfølgings-enheter har mandat og rammer til å gi barn med skadelig seksuell adferd behandling slik at overgrepsadferd kan stoppes og erstattes med sunn og positiv utvikling av samspillsferdigheter. Vi er mange som har et sterkt engasjement i dette arbeidet. Gi oss muligheten til å jobbe faglig og godt med å utvikle strukturer som kan sikre likeverdig behandling til barn og unge med skadelig seksuell adferd, og som videre forebygger at barn blir utsatt for overgrep.