Arbeidsmiljøloven fastslår retten til «forsvarlig» varsling og forbyr gjengjeldelse. Flere saker som har vært i offentlighetens lys de siste årene har vist at varslervernet er for svakt.

Nevnes kan saker med politimannen Robin Schaefer i Bergen, Jan E. Skog, tillitsvalgt i Unibuss, Oslo og rådgiver Ragnar T. Holvik i Grimstad kommune.

I det siste har metoo-kampanjen og medias søkelys ført til at svært mange varslingssaker er kommet til overflaten i det politiske Norge. Det er vel ingen grunn til å tro at dette er et problem som kun utspiller seg i politiske miljøer. Selv om mange av sakene har karakter av seksuell trakassering, vil det også finnes alvorlige saker av annen karakter.

Sissel C. Trygstad, Marit Skivenes, Johan Røed Steen og Anne Mette Ødegård har stilt viktige spørsmål i den offentlige debatten. I FAFO-rapport 2014:05 «Evaluering av varslerbestemmelsene» spør de om følgende: «Hva varsles det om? Hvordan håndteres varsling på norske arbeidsplasser? Hva skjer med varslerne? »

Les også: - Ingen må være så ekstremt naive å varsle om noe som helst

Forskningen viser til at det varsles mest om destruktiv/dårlig ledelse, brudd på instrukser om sikkerhet, vedlikehold og hygiene, unnaluring av arbeidsoppgaver, grov uforstand i tjenesten, respektløs opptreden overfor brukere/kunder og mobbing av arbeidstakere.

Er det farlig å varsle?

Ja, det kan være risikabelt. Mellom 12 og 18 prosent av varslerne ble møtt med sanksjoner.

FAFO-forsker Sissel Trygstad har pekt på noe av det som øker risikoen for sanksjoner: At man er kvinne, at det ikke er varslingsrutiner/tillitsvalgte på arbeidsplassen, at den ansvarlige for det kritikkverdige forholdet har en høy posisjon i hierarkiet, at virksomheten ikke har en avtale om inkluderende arbeidsliv, at man har gjennomført omorganiseringer og at man har varslet om psykososiale forhold.

Les også Merethe Baustad Ranums kommentar: Det fins mye dårlig oppførsel som ikke er straffbar

I en stor FAFO-undersøkelse fra 2017 svarte én av fire som hadde varslet om kritikkverdige forhold at de fikk bare negative eller overveiende negative reaksjoner. Det er flere enn forrige gang FAFO stilte samme spørsmål, i 2010, og det til tross for at gjengjeldelse mot varslere er forbudt ved lov.

Vanligste represalier var refs eller irettesettelse fra leder eller å bli fratatt arbeidsoppgaver. Mange opplevde usynliggjøring, utfrysing og bakvaskelser.

Det er forståelig at mange vegrer seg for å varsle når de blir møtt med sanksjoner og ikke takk. Det er ofte sterke krefter som forsøker å uskadeliggjøre budskapet; det arbeidstakeren varsler om. Mønsteret er velkjent: Varsleren opplever ignorering og deretter avvisning. Derfor må vi få på plass ordninger som støtter dem som tar denne belastningen. Ikke alle har en tillitsvalgt eller en fagforening til å hjelpe seg. Ikke alle har råd til advokat. Ikke alle har et verneombud på jobben som forstår hva varsling innebærer.

Opptatt av debatt? Les også: Vi har betalt bompenger i seks år, men får ingen vei

I Arbeids og inkluderingsdepartementets veileder «Varsling om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen» presiseres det at arbeidstaker har mulighet til å varsle media eller på andre måter gjøre opplysningene tilgjengelige for offentligheten der intern varsling/varsling til tilsynsmyndighetene ikke virker eller ikke er hensiktsmessig.

Revisjon Midt-Norge IKS la i november 2014 fram en revisjonsrapport på «Etikk og varsling» på oppdrag fra Sør-Trøndelag fylkeskommune (STFK).

I den står følgende under punkt 4.2.1 Varslingssaker: «Hovedtillitsvalgte gir uttrykk for at STFK har gode varslingsrutiner, men stiller spørsmål ved om de er tydelige nok i gitte situasjoner. I intervjuformen med hovedtillitsvalgt gikk det fram at det har vært saker som tillitsvalgte har oppfattet som varsling, men som arbeidsgiver har håndtert som personalsaker.» Under revisors vurderinger konkluderes det med at «De tillitsvalgte sin skepsis var til hva som blir definert som varsling, i tillegg viser spørreundersøkelsen at ansatte har en noe svak tillit til varslingssystemet.»

Som varsler i Sør-Trøndelag fylkeskommune har jeg følt både trakassering og mobbing på kroppen og for meg personlig har dette påført meg store konsekvenser på ulike plan. Jeg kan bekrefte at det Revisjon Midt Norge peker på i sin rapport er det all grunn til å sette et større søkelys på. Meg bekjent, har kontrollutvalget ofte tatt fylkesrådmannens orientering til etterretning i slike saker. Det er ikke blitt stilt nok spørsmål der personalmessige problem er nevnt. Her vil jeg påstå det hadde det vært betimelig å undersøke sakene nærmere.

Mer debatt: Jeg har nylig giftet meg. Mot min vilje. I en alder over 60 år er jeg blitt tvangsgiftet

Vi trenger en kultur som tar varsling på alvor. Flere forslag er lansert for å bøte på manglene, for eksempel et sentralt plassert varslerombud eller en nasjonal varslingskanal. Hovedorganisasjonen Unio mener et varslingshus, slik de har fått i Nederland, kan være en idé. «Huis voor klokkenluiders» i Utrecht ble etablert i fjor og driver rådgivning, gransking og skolering om varsling.

I disse dager gjennomgår og vurderer et ekspertutvalg, ledet av direktør Anne Cathrine Frøstrup, varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven og praktiseringen av disse. Utvalget skal også drøfte hvilken rolle myndighetene, domstoler, fagforeninger, tillitsvalgte og verneombud har i varslingssaker. Deres utredning skal legges fram for Stortinget 1. mars 2018. Jeg håper de vil foreslå tiltak som kan gi oss varslere et bedre vern enn vi har i dag.

Forskning viser at den utsatte rollen som en varsler tar kan gå utover helse og økonomi, mange blir skilt, forsvinner ut av arbeidslivet, mens enkelte forsøker å ta sitt eget liv.

Hør våre kommentatorer og gjest Mads Bones snakke om Trondheim som kulturby, humorens kår, klimapolitikk, Giske-saken og søndagsåpne butikker

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter