En sprek 85 år gammel kvinne blir operert på grunn av sprukket blindtarm. Alt ser ut til å gå bra, men to dager etter operasjonen blir hun plutselig urolig, hun drar i klær og medisinslanger, ser fortvilet rundt seg og snakker om at hun må hjem til mor. Familien lurer på om hun har fått demens og om hun vil bli seg selv igjen.
Kvinnen i ingressen har delirium – en akutt forvirringstilstand utløst av sykdom som gjerne rammer skrøpelige eldre med kognitiv svikt og redusert syn og hørsel. Delirium er svært vanlig. På en ordinær sengepost må en forvente at en av tre eldre har delirium, og på intensivavdelinger er delirium vanlig også blant yngre pasienter. Dette er uttrykk for at gamle og sårbare mennesker får delirium av vanlige tilstander som infeksjoner, mindre brudd eller uheldig medisinering, men at alle kan få delirium hvis påkjenningen blir stor nok.
Les også: Sliter med å rekruttere fastleger til Trondheim
Symptombildet ved delirium er variert og kan være dramatisk. Noen er uvanlig søvnige, andre svært urolige, noen blir aggressive og noen svært redde. Pasienter med delirium kan derfor oppleves svært krevende for helsepersonell, og pårørende lurer ikke sjelden på om pasienten plutselig har fått demens eller rett og slett har blitt gal. Norsk forskning viser at mange pasienter opplever delirium som svært skremmende. Noen føler seg fanget i sykehusutstyr, andre har grufulle hallusinasjoner og noen har vrangforestillinger om at de er døde eller møter døde slektninger.
Eldre får ofte andre symptomer på sykdom enn unge, og det er viktig å være klar over at delirium er et tegn på akutt, og noen ganger svært alvorlig, kroppslig sykdom. En forvirret gammel person må derfor undersøkes av lege. Da det ikke alltid er åpenbart hva som har utløst forvirringen er en rask og grundig utredning nødvendig. Hjemmeboende eldre med delirium bør derfor legges inn på sykehus, og da ikke på psykiatrisk avdeling.
Les også: Ni ryggsekkturister til sykehus etter overdoser i Australia
Hjørnesteinen i håndteringen av delirium er å behandle den medisinske tilstanden som har utløst forvirringen – for eksempel operasjon og smertestillende for lårhalsbrudd, penicillin for lungebetennelse og hjertemedisiner for hjertesvikt. Man må korrigere andre forhold som kan bidra til forvirringen, slik som forstoppelse, smerter eller uttørking. Det er viktig å tilfredsstille grunnleggende behov som å komme seg på toalettet og få i seg nok væske. Urolige pasienter må skjermes for støy og inntrykk, sengeliggende pasienter må mobiliseres forsiktig. Alle må få regelmessig informasjon om hvor de er og hva som skjer. Pårørendes kjente fjes og stemmer bidrar gjerne positivt. Pasienter med delirium får ofte beroligende medisiner som Sobril, Vival eller Haldol.
I tilfeller med vedvarende, sterk uro kan nok dette forsvares, men det er aldri vist positiv effekt av slik behandling, hverken for å forebygge eller å behandle delirium. Alle slike medisiner har derimot uheldige bivirkninger som fallfare og ytterligere forvirring, så slike medisiner må bare brukes unntaksvis.
Opptatt av debatt? Les også: Sjelden har misforholdet mellom handling og straff vært større enn i Giske-saken
Delirium kommer fort, oppstår i forbindelse med sykdom og går stort sett over i løpet av noen få dager. Demens kommer snikende og går ikke over. Dette er viktig å være klar over – en pasient som plutselig virker å ha alvorlig demens har «bare» delirium og kan være seg selv igjen allerede neste dag! En demensdiagnose må derfor aldri settes på bakgrunn av delirium. På den annen side er det ingen tvil om at demens er en viktig risikofaktor for delirium, og gjennomgått delirium bør i mange tilfeller føre til en vurdering av om pasienten står i fare for å utvikle demens.
Delirium går gjerne over, men tilstanden er alvorlig. Selv om man tar hensyn til forskjeller i alder, generell sykelighet og demens har pasienter som gjennomgår delirium høyere risiko for å dø og for å trenge sykehjemsplass. De som allerede har demens får sin demens forverret, og dersom man ikke har demens øker faren for å utvikle demens.
Mange ganger er delirium nær sagt uunngåelig, men vi vet at et av tre tilfeller kan forebygges ved hjelp av enkle tiltak som enerom med klokker og kalendre, aktivitet og mobilisering, fokus på mat og drikke, søvnfremmende tiltak som varm melk med honning og å sørge for rene briller og høreapparat som virker.
Mange vil hevde at tiltakene er kostnadskrevende. På den annen side medfører delirium flere komplikasjoner, økt liggetid og økt behov for sykehjemsplass, så kostnadene er store. Omregnede tall fra USA og Australia tyder på at delirium koster det norske samfunnet mellom åtte og ti milliarder årlig. Dersom vi i større grad klarer å forebygge delirium vil vi redde liv, gjøre flere i stand til å bo hjemme lengre og spare store summer. Det er derfor paradoksalt at dagens sykehus ikke organiseres for å redusere forekomsten av delirium.
I dag arrangerer internasjonale organisasjoner for deliriumforskning «world delirium awareness day.» Målet er å øke kunnskapen om delirium og å gjøre ordet «delirium» bedre kjent. Dette trengs sårt, da vi opplever at pasienter, pårørende og helsepersonell er ukjente med delirium både som tilstand og begrep.
Vi tror mange av Adresseavisens lesere nå har fått svar på hva som egentlig rammet en av sine eldre bekjente sist han eller hun var på sykehus.
Vi håper alle forstår at delirium er en viktig og vanlig tilstand som har vært stemoderlig behandlet, men der pasientenes utsikter kan bedres betydelig med økt kunnskap og enkle grep.
Hør våre kommentatorer og gjest Mads Bones snakke om Trondheim som kulturby, humorens kår, klimapolitikk, Giske-saken og søndagsåpne butikker
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter