Seksuelle krenkelser er alvorlige og kampen for å bekjempe dem viktig. Men hvorfor virker noen ivrige etter å blåse opp omfanget og overse gode nyheter?
Noe begynner å skurre i kjølvannet av den prisverdige #metoo-kampanjen. Det er som om besinnelsen og den klare tanken renner ut like fort som historiene om alt fra voldtekt og klønete flørt renner inn. Når vi har å gjøre med et så alvorlig tema, er verken bagatellisering eller krisemaksimering det vi trenger. Men nylig har vi sett flere tilfeller av det siste, blant annet når tilstanden ved landets største universitet blir fremstilt som dyster.
LES OGSÅ: Hva nå, stakkarslige karer?
At besinnelse og intellektuell redelighet er truede verdier når den moralsk panikken sprer seg, kommer tydelig frem her i avisen den 24/11, hvor tidligere prorektor ved NTNU, Kari Melby, i frykt venter en «bølge av historier» om seksuelle krenkelser fra universitetene. Dette på tross av at hun etter mange år som leder med personalansvar ikke er kjent med et eneste tilfelle av slike krenkelser.
LES OGSÅ: Kjære mann
Det er heller ikke Jørgen Langdalen, leder ved Institutt for musikk ved NTNU, som 27/11 likevel tegner opp et skremmende bilde av ting som «ikke er kommet til overflaten». Melby kjenner ikke «det egentlige omfanget», men basert på en generell antagelse om at kvinner i akademia av strukturelle årsaker er spesielt sårbare, får også hun det til å høres ut som en truende størrelse. Men hvorfor fremstille problemet som mye større enn undersøkelser tyder på at det er?
I samme artikkel er nemlig også leder av studenttinget, Marte Øien, intervjuet. Heller ikke hun kjenner til et eneste tilfelle av seksuell trakassering ved NTNU. Men hun kan vise til en, så vidt jeg vet, metodisk robust læringsmiljøundersøkelse fra 2012 der 0.5 prosent av studentene svarte at de hadde opplevd dette. En halv prosent.
Jeg må be leseren om å kjenne på det tallet. Det er veldig lite. En av 200. Faktisk oppsiktsvekkende lite når vi snakker om slike undersøkelser, og særlig når det som Øien sier er snakk om en kategori som, uheldig nok, rommer både seksuell trakassering og det amøbeaktige fenomenet «uønsket seksuell oppmerksomhet».
Legger vi «godviljen» til og antar at trakassering utgjør halvparten, betyr det at dette gjelder kun en av 400 studenter. Det er selvsagt én for mye, slik det alltid er med alvorlige hendelser, men det berettiger ikke noen moralsk oppstandelse. Disse tallene er faktisk så lave at vi må åpne for en viss underrapportering. Like fullt spør journalisten om det er slik at man «savner tiltak». Savner tiltak mot hva, er man fristet til å spørre.
Øien er ikke den som tør driste seg til å tro på tallene og hevde vi har lyktes med å skape et læringsmiljø der vi omgås med respekt og så godt som alle kan utvikle seg uten å frykte krenkelser. I stedet «leverer» hun, som man sier, og mener at problematikken rundt seksuell trakassering krever en holdningsendring i akademia, noe som virker som en bisarr mening når tallene hun viser til indikerer at holdningene er gode. Men med slike svar vinner man raskt moralsk høyde i en tiltakende frykt- og krenkelseskultur.
Det har definitivt noe å gjøre med at sex er det perfekte temaet for den som i stedet for å være moralsk rettskaffen, kan nøye seg med å fremstå som moralsk korrekt. For sex vil alltid være urimelig tiltrekkende, også for den kollektive moralske bevisstheten. Ikke minst nå, godt hjulpet av den suggestive kraften i sosiale medier, hvor historier er sanne simpelthen ved å bli fortalt.
Det er bare når temaet er sex at det som egentlig er en gladnyhet så raskt kan konverteres til gravalvor. Her er det å tro på gledelige tall det samme som ikke å ta problemet på alvor, så den som ikke vil dele krisestemningen blir fort den usympatiske og moralsk uansvarlige.
Filmforbundsleder: Kvinner bedt om å ligge seg til jobber
Man har altså relativt ferske tall, men etterspør likevel nyere. Det er neppe fordi man oppriktig tror at NTNU har blitt et ormebol av kåte veiledere som har fått forekomsten av seksuell trakassering til å eksplodere de siste fem årene. En mer plausibel forklaring er at tallene passer dårlig til et gitt verdensbilde. De står dårlig til den moralske harmen over tvilsomme menn som har festet seg, og som forlanger at virkeligheten føyer seg etter den. De moralsk overbeviste vet å ikke la se rokke av fakta.
Men det er intellektuelt uredelig å stole på undersøkelser når de viser høye tall, men underkjenne dem når de viser lave. Det er irrasjonelt å alltid ha en forklaring å ty til, som den at lave tall viser at kvinner ikke tør stå frem. Mørketall er en moralsk problematisk størrelse. Men min spådom er at det snart kommer en undersøkelse hvor tallene er mye større. Bare man undersøker nok, finner man gjerne det man leter etter. Særlig når oppmerksomheten og panikken er stor og man kaster spørreskjemakroken ut i opprørt vann.
Selvsagt skal ledere være på vakt og «ta affære», hvis man med det mener å sørge for at ofre tør si ifra og får hjelp, og etter de regler som gjelder slår ned på dem som forgriper seg. Lite er viktigere enn å utvikle en kultur der det systematisk tas avstand fra alt av mobbing, diskriminering og trakassering – seksuell eller ei.
Den enkelte er ukrenkelig og har all moralsk rett til å få jobbe og leve i fred for enhver inntrenger. Dette er noe alle oppvakte, voksne mennesker må være enige om som selvsagte krav til enhver leder og maktperson. Det er som kjent vanskelig å være for krenkelser. Men det kan for tiden synes litt for lett å fremstå som moralsk ved å være mot dem.