Som innvandrer er det fort gjort å bryte regler som vi ikke har noe forhold til fordi vi ikke har vokst opp i landet. Og barna våre lider dessverre ofte under denne kulturelle inkompetansen.
Jeg husker da sønnen min begynte på førskolen. Han var tre år, og jeg hadde kommet et stykke på vei i integreringsprosessen min etter å ha bodd i Belgia i flere år allerede. Fremmedspråket fransk hadde så smått blitt en naturlig del av hverdagen, etter flere hundre timer med språklæring – og mange flere fortvilte tårer. At det å lære et nytt fremmedspråk i voksen alder er intet mindre enn en bragd, var det kanskje like greit at jeg ikke visste den gangen jeg bestemte meg for å emigrere hit til Belgia.
LES OGSÅ: Vi kan ikke akspetere at norske barn blir utsatt for overgrep på koranskoler
På dette tidspunktet hadde jeg også begynt å forstå litt mer av de usynlige sosiale og kulturelle kodene i det nye landet mitt. De uskrevne reglene som de innfødte ikke vet å sette ord på, fordi det bare er sånn, men som gjør at vi immigranter stadig vekk tråkker i salaten igjen og igjen. Jeg hadde blant annet forstått at selv om sønnen min hver morgen hilste på førskolelæreren sin med et kyss på kinnet, så trengte ikke jeg å gjøre det. Jeg visste dessuten at jeg måtte bruke høflighetsformen «De» når jeg snakket med eldre mennesker og de som befant seg over meg i hierarkiet, og stort sett ovenfor folk jeg ikke kjente.
Nøyaktig når en fremmed gikk fra å være en jeg visste jeg måtte titulere med «De», til å bli en jeg kunne kysse på kinnet og være dus med, var et av livets mysterier. Jeg mestrer det fortsatt ikke hundre prosent, i og med at det er vanskelig å vite alderen på mennesker man treffer for første gang – og det skulle tatt seg ut dersom jeg begynte å be dem om legitimasjon for å kunne avgjøre om vi er dus eller ikke.
Sosial kontroll hindrer integrering
Men selv om det var mange ting jeg hadde forstått, betydde ikke det at jeg klarte å venne meg til det. Barna trengte for eksempel ikke utedress i førskolen, og jeg fant heller ikke dette praktiske og barnevennlige plagget i butikkene hvor jeg bor. De brukte de samme klærne ute som inne, og mange av dem så ut som små mini-voksne der de forsiktig prøvde å unngå sølepyttene i småsko og finkjoler med pen kåpe til midt på leggen i den mørkegrå og gjørmespekkede vinteren. Selv om jeg fikk med meg at de andre foreldrene stadig vekk oppfordret avkommet til ikke å skitne seg til, så klarte jeg ikke å rope til sønnen min på lekeplassen etter skoletid at han måtte passe seg så han ikke fikk søle på buksa. Det strittet imot dypt inne i meg et sted å skulle be gutten min om å passe på slikt mens han frydet seg i leken. Jeg vasket heller mye klær, og lappet på hullete bukseknær.
I løpet av det første året på førskolen, hendte det flere ganger at sønnen min spurte om det var greit at han fargela utenfor streken, da han satt og tegnet ved kjøkkenbordet etter endt skoledag. Jeg svarte med entusiasme at selvfølgelig var det greit å fargelegge utenfor strekene! Det viktigste var at han lekte med fargene, og strekene var der jo bare for å indikere en slags grense, ikke for å følges slavisk. Sønnen min fargela begeistret, og veldig mye av fargene havnet utenfor strekene. Noe jeg innerst inne var veldig fornøyd med, og innbilte meg at dette var et tegn på at han var en kreativ sjel. Så kommer vi til siste dag før sommerferien, og sønnen har med seg en stor papirpose dekorert med blomster og navnet hans hjem. Inni posen ligger alt det han har jobbet med i løpet av skoleåret, blant annet oppgaver, collager og tegninger.
Jeg oppdager at hvert eneste ark har fått en vurdering i form av et ansikt med smilende, nøytral eller sur munn. Til min forskrekkelse ser jeg at det er røde utropstegn og sur munn på de tegningene hvor han energisk har fargelagt utenfor streken, og det er ikke få. Og heller ikke rart, så mye som jeg oppfordret ham til å gjøre nettopp dette. Jeg hadde ingen anelse, så klart, og ikke vet jeg om det hadde utgjort noen forskjell. Det ville for meg føles veldig rart å skulle be en treåring om å holde seg innenfor streken.
Menneskerettighetene må vernes
Som innvandrer er det fort gjort å tråkke over disse strekene som vi ikke har noe forhold til fordi vi ikke har vokst opp i landet. Integreringen kan ofte fortone seg som å gå mil etter mil i et gjørmete landskap, uten skikkelig skotøy på bena. Og barna våre lider dessverre ofte under denne kulturelle inkompetansen.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter