Ingrid Stenøien, prosjektleder for Universitetsskoleprosjektet Carl Fredrik Dons, dosent, Institutt for lærerutdanning, NTNU

Når skoler og universitet samarbeider utvikles utdanningstilbud som bidrar til kollektiv læring og profesjonelle læringsfellesskap.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Universitetsskoleprosjektet mellom NTNU, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Trondheim kommune har snart pågått i to år. I Trondheim har vi valgt en få-skolemodell med bare tre universitetsskoler som er Charlottenlund videregående, Charlottenlund ungdomsskole og Saupstad/Kolstad barneskoler. Fordelen med modellen er at den dekker hele det 13-årige skoleløpet og åpner for et særlig tett samarbeid mellom skolene og NTNU om forskning, undervisning, lærerutdanning og skoleledelse. Målet er bedre skole og bedre lærerutdanning, ikke bare på universitetsskolene, men også på andre skoler i fylke og kommune.

Universitetsskoleprosjektet i Trondheim er inspirert av universitetssykehuset der forskning og medisinsk praksis går hånd i hånd for å sikre at pasientene får det mest oppdaterte medisinske tilbudet. I universitetsskolene er fokuset naturlig nok ikke rettet mot reduserte smerter, mindre arr og kortere sykehusopphold, men mot bedre læring for elever og lærerstudenter.

I skolesammenheng letes det stadig etter nye oppskrifter som skal gjøre skolen bedre. Begrepet kenguruskole er brukt for å beskrive at det hoppes fra den ene utviklingsstrategien til den andre i skolen. Problemet er ikke at vi mangler kunnskap om undervisning og skole. Tvert imot har vi mange tilgjengelig kunnskapskilder. Utfordringen består heller i å ta dem i bruk. I skolene finner vi kunnskap basert på erfaringer utviklet gjennom års praksis i klasserommet, mens universitetene har hånd om den forskningsbaserte kunnskapen.

Forskjellige kunnskapspraksiser har bidratt til ulike kunnskapskulturer i skole og universitet. Lærerne og skolen anvender ikke forskning som kunnskapskilde og begrunner dette med tidspress og at forskningen mangler relevans for det daglige virket i skolen.

Universitetet har på sin side tradisjon for å forske på skolen og på lærerne med problemstillinger formulert av forskere, men uten lærernes deltakelse. I tillegg står lærerstudentene med en fot i begge leire og rapporterer om sprikende virkelighetsoppfatninger og praksissjokk når de møter skolehverdagen.

Les også: Prosjektleder John Brumo fra NTNU har tidligere sagt at hensikten ikke er å lage eliteskoler, men laboratorier for skoleforskning og utvikling.

Universitetsskolesamarbeidet er etablert for å svare på disse utfordringene. Ikke som et nytt kenguruhopp, men som et varig samarbeid mellom universitet og skoler. Intensjonen er som i universitetssykehusene: Gjennom partnerskap mellom forskning og praksis skal lærere til enhver tid kunne tilby eleven og lærerstudenten det mest oppdaterte av undervisning og veiledning ved at de blir utforskende i egen praksis. På sin side skal universitetet med sine lærerutdannere og forskere delta i den samme utforskningen. De bidrar med sin forskningskompetanse på skolene samtidig som de bringer praksisnær kunnskap tilbake til universitet og lærerstudenter.

Det første steget i universitetsskolesamarbeidet har vært å gjennomføre videreutdanning i veiledning for lærerne ved universitetsskolene. Studiet er utviklet i samarbeid mellom universitetsskolene og NTNU. Alle lærerne på Charlottenlundskolene har hatt mulighet til å delta på studiet som i sin helhet er gjennomført på skolene i skolenes fellestid. Med studiet har vi slått to fluer i en smekk: På den ene siden har erfaringsdeling i møte med resultater fra forskning om undervisning bidratt til høyere bevissthet om hvordan undervisningen kan forbedres. På den andre siden har veiledningskunnskap ført til at lærerne nå er bedre rustet til å veilede lærerstudenter.

På samme måte som i universitetssykehuset legger prosjektet stor vekt på forskning, men forskning som er tilpasset skolens egenart rettet mot elevers og lærerstudenters læring. Den kollektive veilederutdanningen har hatt fokus på utforskning som metode og praksis. Neste skritt er å bruke denne kunnskapen i skolebasert forsknings- og utviklingsarbeid.

Lærerne og skolene er i disse dager i ferd med å utvikle FoU-prosjekter med utgangspunkt i egne kunnskapsbehov. Disse spenner fra forsøk med undersøkende arbeidsformer i matematikk og utvikling av apper, til bruk av 3D printere. På denne måten blir forskningen relevant. Men – lærerne skal ikke bli forskere. I prosjektet er det ansatt forskere fra NTNU som skal samarbeide med lærerne om FoU-prosjektene. Poenget er at lærerne i universitetsskolene skal forske med, og ikke forskes på. Begrepet vi bruker i den sammenheng er samskapt forskning.

Rektor ved NTNU, Gunnar Bovim, har uttrykt at det bør være en doktorgrad på alle lærerværelser. I prosjektet har vi nå fire stipendiater. To av disse har sitt arbeidssted på skolene. Målet er at de fortsetter i skolen også etter at de har disputert slik at forskningskompetansen beholdes der. I regi av prosjektet arbeides det nå for å utvikle nye stillinger i skolen som kan gjøre dette mulig.

Svaret på innledningsspørsmålet så langt er derfor at: Når skoler og universitet samarbeider utvikles skolebaserte utdanningstilbud som bidrar til kollektiv læring og profesjonelle læringsfellesskap. Når skoler og universitet samarbeider utvikles samskapte forsknings- og utviklingsprosjekter. Når skoler og universitet samarbeider styrkes forskningskompetansen i skolene blant annet gjennom ansettelse av PhD-lærere.

St. Olav har vært universitetssykehus i over 30 år. Vi innser at å tette gapet mellom skoler og universitet, mellom praksisfelt og akademia, krever mer tid enn en fireårig prosjektperiode. Det handler om å endre læreres, skolelederes, lærerutdanneres og forskeres arbeidsmåter gjennom nye former for samarbeid. Dette er et arbeid vi er godt i gang med og som har potensial til å bli en varig utviklingsstrategi.