De som avviker fra normalen kan måtte betale en høy pris for teknologiens framskritt hvis vi glemmer at vi har med mennesker å gjøre.

De fleste av oss husker da Marte Wexelsen Goksøyr, som har Downs syndrom, stilte opp i Stortinget i februar 2011 med ordet «utrydningstruet» på T-skjorta.

Vi møtte en meget talefør ung dame som gjennom sitt blotte nærvær både berørte hjerter og satte sinn i kok. De fleste av oss har ennå hennes klare agenda friskt i minnet: Hennes frykt var sorteringssamfunnet, at de som faller utenom det vi har lært oss å betrakte som «normalen» skal ryddes bort.

Utviklingen de senere årene viser at Goksøyrs bekymring er høyst reell. En kommentator påpekte i avisen Vårt Land for en tid tilbake at «et helt folk er i ferd med å forsvinne.» «I 2013 ble det født 56 barn med Downs syndrom her til lands. For ti år siden var det tilsvarende tallet 91.» Fødselstallene viser at barn født med Downs syndrom er stadig synkende.

Les også: Sier ja til blodprøve som avslører Downs syndrom

For noen dager siden ble saken igjen satt på dagsorden, denne gangen gjennom diskusjonen om blodprøven NIPT. Dette er en blodprøve som kan påvise Downs syndrom. Det ble politisk bråk om saken da helseminister Bent Høie avviste utvidet bruk av blodprøven.

«Jeg ønsker ikke at prøven skal benyttes til å finne flere foster med trisomi (ekstra kromosom),» sier helseministeren. «Det betyr jakt på Downs og danske tilstander, og det vil vi ikke ha.»

Hva beskriver så de «danske tilstander» som helseministeren sikter til? Situasjonen i Danmark er at opp mot 98 prosent av foster med Downs blir aborterte. I 2015 ble kun 31 barn født med Downs i Danmark.

Venstresiden slo tilbake mot helseministeren, og hevdet at dette er en hårreisende påstand fra en helseminister. Jeg mener imidlertid at helseministeren har et poeng.

Det faktum at antallet mennesker med Downs i vårt land stadig er synkende viser jo at vi ikke går av veien for å sortere ut det som avviker fra normalen hvis bare muligheten er til stede.

Les også: Ni av ti velger abort når fosteret har Downs

De store framskrittene innen medisinsk teknologi gjør at det som var overlatt til «naturen» bare for noen år siden, nå har gjort oss i stand til å definere hvem som skal få leve opp eller ikke.

Det er grunn til å spørre seg om dette er et framskritt når alt kommer til alt.

Men dette er et tema med mange innganger. For noen uker siden ble Den internasjonale dagen for Downs syndrom markert her til lands. Gjennom kampanjen «Rockesokk» oppfordret organisasjonen Menneskeverd nordmenn til å vise sin støtte til de som har et kromosom ekstra.

Ideen var å løfte fram verdien av mangfold, å se på forskjellighet som et gode. Kampanjen fikk stor oppslutning, ikke minst på sosiale media.

Les også kronikken: Lærerne trenger mer pedagogisk kompetanse

Det som slår meg i debatten er imidlertid følgende: Når vi omtaler mennesker som en «sak» eller en «diagnose» blir det enklere både for politikere og oss alle å bidra til det sorteringssamfunnet vi ikke vil ha, enten bevisst eller ubevisst.

Det blir imidlertid alltid annerledes når vi våger å se mennesket bak diagnosen, bak saken, i øynene.

Det blir alltid annerledes når vi ser på et ufødt menneske som noen som har livets rett, uavhengig av dets diagnose, og ikke som et objekt vi kan bestemme over.

Det er annerledes å møte Marte Wexelsen Goksøyr ansikt til ansikt, enn å se henne som del av en statistikk. Det fikk ikke minst stortingspolitikerne erfare i 2011.

De som avviker fra normalen kan måtte betale en høy pris for teknologiens framskritt hvis vi glemmer at vi har med mennesker å gjøre. Vi må stadig minne oss selv om å «menneskeliggjøre,» og ikke «tingliggjøre» våre medmennesker.

Dette er på ingen måte en selvsagt holdning for noen av oss, det er en posisjon som må stadig må tilkjempes. Vi vet at de verste avsporinger fra respekten for menneskeverdet i vår historie ofte skjedde da mennesker ble gjort om til et objekt. Da ble menneskejakt gjerne resultatet.

Hvilke verdier skal vårt samfunn bygge på? I siste instans er det dette spørsmålet vi må stille oss når medisinske og teknologiske framskritt gir oss muligheter som tidligere bare var fjern teori.

Fikk du med deg denne Signert-kommentaren: «Eldrebølgen trenger ikke bli et problem. Jeg liker ikke ordet»

Vårt samfunn er bygget på kristne og humanistiske verdier. Dette er et verdigrunnlag som har befestet seg gjennom generasjoner, uavhengig av trosmessig ståsted. Dette er verdier som har bred oppslutning i befolkningen, og som også er nedfelt i vår egen grunnlov.

Når de enkelte verdispørsmål skal avgjøres gjelder det derfor å ha denne overordnede verdiplattformen for øyet.

Nå er det om lag 1000 år siden kristenretten ble innført i vårt land. Mye kan naturligvis sies om det, og om hvordan disse verdiene i sin tid ble innført i vårt land.

Men at dette resulterte i en humanisering av samfunnet som fikk vidtrekkende konsekvenser for synet vårt på det enkelte menneske og dets unike verd, kan det være liten tvil om.

Det er disse verdiene vi fremdeles må kjempe for.

Hør våre kommentatorer snakke om jålespråk, stygge bygder og litt politikk.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Nils Åge Aune er prost og kandidat til stillingen som biskop i Nidaros Foto: Jens Søraa