Den siste tiden har det blitt stadig mer tydelig at verken politiets medarbeidere eller befolkningen har særlig tro på at politireformen skal kunne gi et politi som løser sitt samfunnsoppdrag på en bedre måte.

Beredskap og rettssikkerhet er en av flere grunnpilarer i et demokratisk samfunn. Stortinget har gjennom lov og forskrift alltid satt kriminalforebygging som høyeste prioritet for politiet.

Idealet har vært et politi som er en del av den stabile og tilstedeværende samfunnsstrukturen. En faktor som representerer samfunnets maktapparat, men med et sivilt preg, med lokalkunnskap og innsikt i den lokale samfunnsutviklingen.

De siste 20 årene har vekslende regjeringer gjennom sine rammebevilgninger til politiet, gradvis bygget ned det lokalt forankrede politiet. Det vi ser nå, med endelig nedleggelse av mange lensmannskontor, er siste «kneppet» i en utvikling som har pågått over lang tid.

Les også: - Nærpolitireformen er en fjernreform

Samtidig snakkes det svulstig om nærpolitireform og hvor bra alt skal bli bare man får lagt ned lensmannskontorene og det tys til lettvinte forklaringsmodeller når man konfronteres med skepsis. Istedenfor å anerkjenne kolleger som har arbeidet under vanskelige og usikre forhold i lang tid, omtales nedleggingstruede lensmannskontor i nedlatende vendinger. Hjemme-alene-fest er bare ett av begrepene som er brukt.

Endringsuro er etter min mening bare en liten del av det, selv om det er reelt for mange. Mistilliten handler om noe annet og vesentlig mer alvorlig.

Akkumulert underfinansiering av politietaten ble i Gjørvrapporten og Politianalysen identifisert som en av de viktigste årsakene til de svakhetene som ble avdekket i politiets beredskap etter 22.07.11. Alt tyder på at regimet med underfinansiering og underbemanning vil fortsette.

Statsråd Anundsen lovte i forbindelse med statsbudsjettet i oktober 2016 at 300 millioner ekstra skulle bevilges til politidistriktene som frie midler i tillegg til budsjettnivået for 2016. For Trøndelag sin del ville dette gitt cirka 22 millioner mer enn i 2016.

Les også debattinnlegget: NTNU-forelesere stopper studenter som stiller kritiske spørsmål

Bakgrunnen var erkjennelsen av en svært anstrengt økonomi i politidistriktene. Som fryktet ble dette en stor skuffelse. Vi har fått budsjetter som er omtrent på 2016-nivå.

Ingen økning og dermed heller ingen økning i virksomhetsnivået.

Et løftebrudd og tragikomisk mageplask. Ikke så rart at man fikk det travelt med og innsette ny justisminister?

Budsjettene har medført lav politidekning i Trøndelag sammenlignet med resten av landet. Målet om to politiansatte per 1000 innbygger er langt unna. Siste oversikt viste at vi har cirka 1,41 per 1000 og det er bare tre politidistrikt som har lavere dekning enn dette. Stortingets mål om to polititjenestemenn/ kvinner per 1000 innbygger innen 2020 er urealistisk for Trøndelag sin del.

Les også debattinnlegget: Hvorfor i alle dager får Koteng bygge på Olav den helliges grav?

Det stilles paradoksale forventninger til politidistriktene i 2017. Det forventes at vi skal opprettholde samme driftsnivå som tidligere. Samtidig skal vi omstille hele politidistriktet med den belastningen det vil være for mange at arbeidssted og funksjon forsvinner.

På toppen av det hele kreves det effektiviseringsgevinster av tiltak som først kommer i 2018 eller senere. De gevinstene vi eventuelt greier å ta ut, får vi ikke beholde til å forbedre våre tjenester.

Til nå har reformen handlet om å begrense politidistriktenes evne til å løse samfunnsoppdraget slik at byråkratiet i POD kan svelle ut. Avbyråkratiseringsreform handler visst om å ta penger fra politidistriktene for å bygge opp byråkratiet i Politidirektoratet. Dette skal vi liksom ha troen på?

Hvilket politi kan vi få?

Ingen i politiet mener at alt skal være som før. Det er behov for spesialisering og endring fordi kriminalitetsbildet og samfunnet endrer seg. Problemet er at regjeringen overselger reformen og forsøker å kamuflere hva den egentlig handler om gjennom billig retorikk.

Når man så får politiske løftebrudd og nedlatende omtale av politiets mange medarbeidere, oppstår det mistillit. Dette gjør at pessimisme, mistenksomhet og oppgitthet preger medarbeiderne og lederne som skal skape resultatene. Tenk hva man kunne oppnådd med tillit, optimisme og entusiasme!

Les også kronikken: Redsel og angst sitter nå i veggene på min arbeidsplass

Vi savner politisk ærlighet og ydmykhet. Vi vil som følge av reformen kanskje få et politi som på noen områder vil kunne levere med bedre kvalitet enn tidligere. Skyggesiden av den medaljen er at vi pålegges å trekke oss tilbake fra en rekke lokalsamfunn. AS Norge vil ikke ta seg råd til begge deler.

Vi blir dermed et politi som kommer etter at noe har skjedd. Ofte lenge etter og med mangelfull lokalkunnskap. Trøndelag har et areal som nesten er like stort som Danmark. Fra nordgrense til sørgrense tar det like lang tid å kjøre som det tar å kjøre fra Trondheim til Oslo.

Det er to helt tydelige trekk ved politireformen. Veldig mye blir sentralisert og budsjettene beskjæres. I tillegg er gjennomføringen svært autoritær. Slik må det vel være når man skal tvinge igjennom sentralisering og budsjettkutt. Avtalefestet medbestemmelse kan tydeligvis ikke tillates i et slikt regime.

Sentraliserings- og sparereformen kan ikke kamufleres med tafatt retorikk. Det er på tide å være ærlig, selv om det er valg til høsten.

Hør våre kommentatorer og gjest Trine Skei Grande snakke om hvordan Venstre-lederen forbereder landsmøtetalen og hvordan det står til med samarbeidet mellom Venstre og regjeringspartiene.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Vidar Johnsen er leder i Politiets Fellesforbund Trøndelag Foto: Vegard Eggen