Bioøkonomien i seg selv løser ikke klimautfordringene. Men den kan gi et godt bidrag.

Lillian Hansen Foto: Odd Roger Langørgen

Regjeringen lanserte nylig en strategi for bioøkonomien – «Kjente ressurser – uante muligheter». I de seinere år har interessen for bioøkonomi blitt fornyet pga. behovet for å redusere klimagassutslippene, øke matforsyningen, miljøvennlig energi og nye arbeidsplasser. I denne sammenhengen betyr bioøkonomi å utnytte biologisk råstoff på en mest mulig bærekraftig og effektiv måte, og kretsløpstenkning skal inn hvor vi før har avsluttet verdikjeden på avfallsdungen. Strategidokumentet beskriver hva bioøkonomi er, hvorfor vi skal satse og hva som kan være egnede virkemidler. Viktige stikkord for å lykkes er økt samarbeid og utveksling av kunnskap på tvers av sektorer, fagmiljø og virkemiddelapparat.

Kan bioøkonomien «redde verden»? Svaret på det er nei. Bioøkonomien i seg selv vil heller ikke redde Norge, eller klimaet for den saks skyld, men den kan gi et godt bidrag. At regjeringen utvikler en egen strategi kan således få stor relevans i en region som Trøndelag hvor primærnæringer som jordbruk, skogbruk, fiske og akvakultur har et stort omfang med betydelig leverandør- og foredlingsindustri, samt forskning, utvikling og undervisning.

Så hva kan vi si om bioøkonomistrategien? Først og fremst er fokuset lagt på verdiskaping og sysselsetting. Begreper som «økt konkurransekraft», «kunnskapsbaserte arbeidsplasser» og «høyverdige produkter» går igjen. Dernest er det at «økt og mer effektiv bruk av fornybare biologiske ressurser vurderes […] som sentralt for en omlegging mot en lavutslippsøkonomi», altså reduksjon i klimagassutslippene. En tredje begrunnelse er det globale behovet for mer mat. Viktige overordnede begreper i strategien er således «ny vekst» og «grønt skifte». Regjeringen konstaterer at: «Norge har rikelig tilgang på fornybare biologiske ressurser både i havet og på land, og en industri- og kompetansebase som er godt egnet til å utnytte dette potensialet». Denne kombinasjonen av naturressurser og humane og sosiale ressurser byr altså på muligheter.

LES OGSÅ KOMMENTAREN : Seks grunner til å være litt klimaoptimist

Hvilke muligheter pekes det på? Ikke overraskende, gitt målet om verdiskaping, er fokuset på nye lønnsomme produkter og teknologier. Bioraffinering er blitt et viktig begrep, også internasjonalt. Et norsk eksempel som ofte trekkes fram er Borregaard. Basert på utstrakt FoU- og markedsanalyser har denne tradisjonsrike bedriften med basis i tømmer utviklet produkter for nye anvendelser, bl.a. lim, vaskemidler, kosmetikk, komposittmaterialer, ofte til erstatning for petrokjemiske produkter. Et annet eksempel er biomarin industri som utnytter restråstoff fra oppdrett og nye marine arter (alger m.m.) til å produsere spesialingredienser til mat og fôr (som proteiner og omega-3). Andre eksempler er utvikling av biodrivstoff fra skogressurser og utvikling av proteinrike fôringredienser basert på en kombinasjon av trevirke, makroalger og biprodukter fra fisk, kylling og gris. Et eksempel på allsidig ressursbruk er også den biogassfabrikken som bedriften Biokraft nå bygger i Skogn og som skal anvende restprodukter (avfall) fra oppdrett og skogindustri.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: «Biodrivstoff en klimabløff»

Eksemplene som nevnes i strategien er imidlertid så godt som utelukkende knyttet til den teknisk-naturvitenskapelige og industrielle delen av bioøkonomien. Til tross for strategiens brede siktemål, dreier det eneste eksemplet hentet fra jordbruk seg også om teknologi: presisjonsjordbruk. Men for all del, dette er en type teknologi (sensorer og IKT) som har potensial til å øke matproduksjonen på en bærekraftig måte og samtidig bedre økonomien til produsentene. To utviklingstendenser kan man merke seg i disse eksemplene. Den ene er stadig mer spesialisering med henblikk på å utvikle nye, mer høyverdige og potensielt lønnsomme produkter innad i en sektor, slik som eksemplet Borregaard viser. På den andre siden har vi produksjoner som baserer seg på ressurser fra flere sektorer. Dette er da også utviklet til ett av innsatsområdene i strategien. Begge disse tendensene viser utviklingsmuligheter innen bioøkonomien framover og hvor Trøndelag kan ha fortrinn.

I det pågående forskningsprosjektet «Biosmart» ved Norsk senter for bygdeforskning ser vi på hvilke faktorer som kan legge til rette for en overgang til bioøkonomien. Vi har spurt representanter fra bionæringene om hvilken rolle de ser for seg de kommer til å spille i denne overgangen og om de ser for seg samarbeid på tvers av sektorene. Det er spesielt innenfor sektorene akvakultur og bioteknologi at det er store forventninger til vekst gjennom bioøkonomien, spesielt når det gjelder økt matproduksjon. Når det gjelder økt produksjon av biomasse til energi er det også høye forventninger, særlig innen skogbruket.

Les lederen "Miljøtiltak som virker mot sin hensikt"

Det er i dag relativt lite samarbeid på tvers av sektorene. I vår innledende undersøkelse finner vi at aktører i bionæringene heller ikke ser for seg utstrakt økning i samarbeid på tvers. Mellom de sektorene hvor det er samarbeid i dag er imidlertid forventningene til en fremtidig bioøkonomi høy. Mellom «blå» (hav) og «grønn» (land) sektor ser det ut til at det fortsatt er stor avstand. Dette kan sees på som et problem – eller som et potensial for endring. Vi vil følge opp muligheten for det siste.

Strategien for bioøkonomi som nå er lansert har et hovedfokus på nasjonale behov og muligheter for verdiskaping og sysselsetting støttet av FoU. Aspektet bærekraft er ikke fraværende, men noe underordnet økonomikravet. I utviklingen av den nye bioøkonomien vil det være viktig at ambisjonene om verdiskaping avstemmes med behovet for bærekraft.