Det er mange i Norge som kjenner en som ikke kommer hjem til jul. For mange familier er det en hemmelighet. De savner en middagsgjest, men de snakker ikke om ham.
Å være pårørende til en som er i fengsel kan være vanskelig. Skam og sinne blandes med sorg over det som gikk galt forut for lovbruddet. Noen spør seg «hvor på veien kunne jeg grepet inn?» Noen kjenner svaret, uten at det endrer situasjonen. Andre forblir i sinnet. «Hvordan kunne han gjøre dette mot oss? Hvordan skal livet vårt bli etter soningen? Og hvordan kan jeg klare å være til støtte, samtidig som jeg forakter det han har gjort?»
På skolevei..
Stolen står tom i år, og kanskje også neste jul. Vi som jobber i fengsel blir kjent med mange sønner, mødre og fedre som soner bak murene. Noen har gitt beskjed om at de er på «ferie» eller «studieopphold», andre «må jobbe» doble skift offshore eller i utlandet. Er dommen lengre må hun kanskje si som sant er, «for en tid må mamma reise i fengsel, men hunkommer tilbake.» For noen pårørende er det en lettelse å vite hvor han er, for andre oppleves soningen som en voldsom belastning. En del av det pårørende erfarer er likt, både for barn og voksne.
Vi som jobber i et fengsel vet at mange pårørende kjenner lite til hvordan hverdagen faktisk er i et fengsel, og mange synes det høres skummelt ut. «Bak murene» er et fremmed sted, og det kan være vanskelig å tenke på, «hvem min sønn soner sammen med?» Særlig barn og ungdommer kan føle på at relasjoner forandres totalt når en de kjenner kommer i fengsel. «En som er utstøtt av samfunnet kan ikke være den jeg trodde at han var!?»
Når litteraturen hugges i stein
Samfunnets svar på lovbrudd er tap av tid. Dommen skal stå i forhold til lovbruddets alvorlighetsgrad. Folk flest forventer at lovbryteren skal «få som fortjent». Pårørende erfarer at fellesskapet «bortviser» han som du er (eller trodde du var) glad i. Han blir tatt ut av livet ditt, men han skal ikke være borte for alltid. Den relasjonen dere hadde, idømmes en «time out». Og særlig innsattes barn rammes hardt av dette, fordi relasjonen som så brått ble endret ikke får nødvendig tid til å repareres.
Mange innsatte tar heller ikke selv kontakt med familie, og ber i liten grad om besøk. Noen ønsker å «komme i soningsmodus», og har et behov for å koble ut omverdenen for å få tiden til å gå. Andre, særlig innsatte med barn, vil skjerme sine nærmeste fra å oppleve et fengsel. Slik bidrar de også selv med på å opprettholde skremmebildet av hva et fengsel eller en kriminell er: En som er satt utenfor fellesskapet, en som vi ikke skal ha kontakt med.
Signert-skribent Steinar Westin skriver at leger, helsepersonell og sykehus blir blinket ut som mål for bombing og terror
Vi vet ifra arbeid med kriser at det er viktig med god informasjon. Når noe dramatisk inntreffer, er det viktig for de berørte å få vite hva som har skjedd. Å stille spørsmål, få svar eller å komme til et sted og se hva som er virkelig, tar bort fantasier og vrangforestillinger. Erfaringene fra krisearbeid kan også overføres til brutte relasjoner på grunn av fengsel.
Les også kronikken: Hvorfor oppfordrer bymisjonen i Trondheim til å bruke Dale Garn?
Kriminalomsorgens svar på dette er åpne fengselsdører for pårørende. Det er ikke alltid mulig å arrangere besøk eller å etablere kontakt med alle innsatte. Enkelte dommer kan ha begrensninger knyttet til besøk, og noen innsatte er i en fase av soningen som gjør det vanskelig å ha kontakt med pårørende. Men vi som jobber innenfor murene kan være en samtalepart for pårørende som trenger oss.
Vi som er prester, miljøterapeuter eller andre ansatte ønsker å møte pårørendes behov. Det kan være foreldre lurer på hvordan det ser ut her, eller foresatte som lurer på om barn bør få komme? Der hvor forholdene mellom den innsatte og barna tillater besøk, støtter vi det. Flere barn og unge burde bli med til fengselet. Fordi barn som pårørende har et særlig behov for å erfare og se virkeligheten.
En mamma eller pappa i fengsel er ikke borte for alltid, men for en gitt periode har barnet mistet en av sine foresatte. Om barnet ikke blir møtt med informasjon og mulighet for samtale, så har hun kanskje for resten av livet mistet det bildet hun hadde av hvem den foresatte er. Barnekonvensjonen minner oss også om at «barn har rett til kontakt med sine foreldre, også når de ikke lever sammen. … også når foreldre sitter i fengsel.»
La det ikke bli julens største hemmelighet hvorfor nesten 4000 stoler er tomme denne høytiden. Pårørende som får snakke om den som er i fengsel slipper den rungende tausheten, og det gjør det sannsynligvis lettere for den innsatte å komme hjem igjen. Skyld kan plasseres der den hører hjemme og skam kan snakkes ut. Etter soning har den innsatte ifølge loven gjort opp for seg.
Han og familien skal gå videre med livene sine. Et fellesskap som henger fast i sinnet eller i skammen, holder også den løslatte fast i et livsmønster som han i løpet av soningen har forsøkt å bryte med. Å komme hjem og ta plass i den tomme stolen, blir en lang og krevende prosess.
I tillegg til å være tilgjengelige for pårørende som ønsker å snakke med ansatte om det å ha en de kjenner i fengsel, vil vi også benytte anledningen til å informere om Foreningen for fangers pårørende (ffp.no) som gir informasjon, støtte og råd, og tilbyr ulike aktiviteter og møter for pårørende.