Maktpartiene i Trondheim har forsømt seg i arbeidet for å få ned sykefraværet. Det betaler vi en høy pris for.
Med jevne mellomrom tar Adresseavisen opp temaet: At sykefraværet i Trondheim er «uforklarlig» høyt, og at «politikerne» toer sine hender. Det er en del av sannheten. I tillegg kommer store unnlatelsessynder fra Arbeiderpartiet og de andre maktpartiene. Kanskje pustet man så lettet ut da fraværet sank til under ti prosent i 2010 at man trodde dette var starten på en ny trend. Og at sykefraværet bare skulle fortsette i positiv retning.
LES OGSÅ OM ARBEIDSTIDSUTVALGET: Å ofre ansattes helse tjener ingen på
Status i dag er at fraværet har festet seg på et høyt nivå – og det øker. Bystyret vedtok i 2014 at fraværet skal ned til 8,8 prosent i løpet av 2016. Man kunne like gjerne vedtatt fint vær. I 2015 økte fraværet til 9,9 prosent. I første kvartal i år passerte vi titallet. Arbeidet med å få ned sykefraværet har mislykkes.
Årlig koster høyt sykefravær Trondheim kommune 500 millioner kroner i form av tapt produktivitet. Tjenestene får dårligere kvalitet, det rammer brukerne. De som går på jobb må ta støyten når andre ikke er på jobb.
Når sykefravær er en av de største utfordringene i kommunen, skulle man tro at dette ble tydelig reflektert i budsjettene. Slik er det ikke. De rødgrønnes budsjetter de siste årene berører sykefravær i beskjeden grad. I budsjettet for 2013 var man selvtilfreds med at fraværet gikk ned. I 2014 var sykefravær viet to setninger. «Dessverre har ikke flere på heltid ført til lavere sykefravær så langt», heter det i årets budsjett, som også er fattig på strategi og tiltak.
LES OGSÅ KRONIKKEN: Er kvinnelige akademikere pingler?
De politiske reaksjonene på alarmerende tall er med andre ord påfallende svake. Kanskje fordi sykefravær fremdeles er et tabubelagt tema blant partiene som sitter med makten. Deler av fagbevegelsen er motvillig til å se på sykefravær på 9-10 prosent som et problem. Det kan forklare at maktpartiene kvier seg for å ta tak i utfordringen på en effektiv og målrettet måte.
Men vi må selvsagt legge til grunn at mer effektive tiltak mot sykefravær ikke handler om at syke mennesker skal gå på jobb. Det handler om å ta tak i såkalt grått fravær – der medarbeidere enkelt sagt vurderer det å være hjemme som bedre enn å gå på jobb. Det er på tide at tabuene rundt sykefravær brytes, vi må tørre å snakke om det selv om det kan oppleves som ubehagelig.
I en sak til formannskapet 31. mai skriver rådmannen: «Sett i lys av tallene har rådmannens tiltak i sykefraværsarbeidet ikke hatt ønsket effekt. Mye tyder på at det vil være behov for å tenke nytt for å få sykefraværstallene ned fra dagens nivå.» En så forsiktig ordbruk omkring et så utfordrende tema viser at administrasjonen går på gummisåler. Det tyder på at de politiske beskjedene på området har vært for svake.
FIKK DU MED DEG DENNE?: Det utdannes altfor mange skuespillere
Slik situasjonen er nå, burde det være en selvfølge å sette inn nye tiltak. Det burde være en selvfølge at arbeidet ble prioritert høyere. Det burde være en selvfølge å løfte seg fra generelle tiltak til målrettede, spesifikke tiltak. Utfordringene er vidt forskjellig i ulike kommunale enheter, og innsatsen må tilpasses deretter.
Den første beskjeden vi som politikere må gi, er at høyt sykefravær ikke er greit. Vi må bryte med forestillingen om at fravær på 9-10 prosent er akseptert. Ulike tiltak må settes i verk for å heve terskelen for å melde seg syk. En undersøkelse gjort av FAFO (Fra fravær til nærvær, 2015) viser hvordan systematisk arbeid med holdninger, kultur og ledelse fører til at flere som kan jobbe velger å gå på jobb.
En annen viktig beskjed er at ledere på alle nivåer har ansvar for å jobbe med sykefravær. Sykefravær må bli et av de sentrale kriteriene en leder måles etter. Og ansvaret må være større jo høyere opp i systemet man sitter. Mye av det daglige forebyggende arbeidet gjøres på grunnplanet, ute i skoler, barnehager og sykehjem. Men vi skal ikke dytte alt ansvar nedover i organisasjonen. Lederansvaret sitter i alle ledd.
Derfor må Dyrborgskogen på Sverresborg i Trondheim gjerdes inn
En del av dette lederansvaret er å ta de vanskelige samtalene. Direkte oppfølging av medarbeidere for å finne ut hvorfor fraværet er høyt. Noen har kanskje en jobb man ikke mestrer, andre sliter med fysiske belastninger eller har problemer på hjemmebane. Hver enkelt medarbeider er viktig og skal bidra til å bygge fellesskap, kultur og felles verdier på arbeidsplassen. Alle trengs, og det merkes når noen er borte.
Det finnes mange generelle forklaringer på høyt sykefravær. Lav grunnbemanning, for mye å gjøre, dårlige fysiske arbeidsforhold, krevende turnuser, og så videre. Dette er forhold som har betydning. Det er likevel påfallende å se at det er så store variasjoner mellom enheter som i utgangspunktet har ganske like ytre forhold.
Blaker aldersheim i Sørum er et interessant eksempel. Det drives i et bygg som beskrives som utgått på dato, har knapp bemanning (pleiefaktor 0,59). Sykefravær på nesten 20 prosent i 2012. I januar 2016 var det på 1,9. Hva gjorde de? Satte i gang et systematisk arbeid med kultur, ledelse og holdninger for å bygge opp under lagfølelse og lojalitet, stolthet over jobben og faglig trygghet. Alle blir sett, alle er viktige. Redusert fravær gir handlingsrom til å leie inn ekstra ressurser når det røyner på. Nå jobber de ansatte med å vedlikeholde det som er oppnådd. Erkjennelsen er at arbeidet med sykefravær er ferskvare. Det må jobbes med hver dag.
LES KOMMENTAREN(PLUSS): Kjøkkenhager er ikke nok, Rita
I Trondheim er det på høy tid at politikerne som sitter med makten begynner å interessere seg for å ta igjen det forsømte. Også de må ta noen vanskelige samtaler. Og snakke om holdninger.