Adresseavisen presenterte fredag en meningsmåling som viser at bare 10 prosent trøndere er helt eller delvis enige med Hans Rotmo i hans uttalelser om muslimer og innvandrere. Det er godt, men ikke overraskende nytt. I en tid hvor det kan se ut som om kommentarfeltene er fulle av støtte til Rotmo, mens de store massene på Facebook slutter opp om Åge Aleksandersens indirekte, svært forsiktige motsats til Hans Rotmos syn på dagens Norge.
Årets Rotmo-debatt om hans syn på muslimske innvandrere i Norge er den tredje på fire år, over samme lest. De første gangene, i 2012 og 2014 var foranledningen at Rotmos band Trossetrua ga ut nye sanger med provoserende innhold. Nå var det et intervju med Trønder-Avisa i anledning Vømmølfestivalen. På spørsmål om sitt syn på muslimer svarte Rotmo i etter hvert velkjent stil og utdypet uttalelsene til adressa.no.
Les også: Vinterfuggel i sommerland
Etter som debatten har rullet dynamisk mellom sosiale medier og nettaviser, har den på de fleste måter fulgt samme spor som de foregående: En god del støtte, men også motstand til Rotmo i kommentarfelt og sosiale medier, massiv kritikk mot Rotmo fra skribenter, kulturarbeidere og organisasjoner.
LES PLUSSKOMMENTAR: Gørra fra Vømmøl
Det store, gledelige unntaket er unge Fatima Almanea, som på blogg og på NRKs Aktuelt har vært en befriende stemme fra Verdal og Norge av i dag. Dessverre med utskjellingen fra marginale grupper i kommentarfelt og sosiale medier som modige stemmer utsettes for i vår tid.
Rotmos utfall mot muslimer kan i beste fall tolkes som en nostalgisk lengsel tilbake til 60- 70-tallets Norge, før internett, olje, globalisering og innvandring satte preg på samfunnsutviklingen. Å ønske seg tilbake dit, er stort sett en harmløs nostalgiøvelse, for eksempel feiret med en Vømmølfestival, i hyllest av musikk, kultur og vår nære fortid.
LES PLUSSKOMMENTAR: Jøss. Er Trondheim blitt en del av verden?
Hvis denne feiringen i tiltagende grad suppleres med rituell Rotmo-debatt om muslimer, blir vadmelsnostalgien mer problematisk. Opphetet debatt kan være bra, men årets gir grunn til å stille spørsmål ved relevansen til Hans Rotmo som premissleverandør for samfunnsdebatt lenger. At han torsdag kveld tok selvkritikk på det verste utsagnet er bra, men ikke nok i så måte.
Bortsett fra Verdal under Vømmølfestivalen, er Hans Rotmo en stadig mer marginal kulturpersonlighet i Norge i dag. Hans mest populære innvandringskritiske sanger «Svarte telt» og «Vi fra andre» har over tid fått en brøkdel så mange avspillinger på Spotify som en dårlig russelåt oppnår på én måned.
De som støtter Hans Rotmo gjør det av ulike årsaker. Noen ønsker seg nok tilbake til en annen tid, mange er bekymret for framvekst av fundamentalistisk islam i Norge. I flere europeiske land oppfordres godt integrerte muslimer til å se etter tegn på radikalisering hos sine barn. Det har sikkert mye for seg, langt mer konstruktivt enn å ønske seg et annet folk.
Les flere kommentarer fra Terje Eidsvåg her
Kanskje burde det også advares mot tegn til fanatisk nostalgi hos aldrende nordmenn. Når p-piller og barnehager brukes som eksempel på at samfunnet går i feil retning, bør varselslamper lyse. I det nostalgiske trønderske kulturskrinet gjør Tore Johansens figur Gjertrud Sand seg bedre enn rotmosk lengsel etter tapt tid. Hennes standarduttrykk kler dagens Norge bedre: «Vi får håp det bli likar i morra». Verdalinger som Fatima Almanea gjør at det ikke virker helt urealistisk.
