Et ord som gjør vondt

Jeg hadde tenkt å holde kjeft, for det nytter jo ikke likevel. Jålete moteord sprer seg som ild i tørt gress, og den ilden er det umulig å slokke.

Likevel har jeg behov for å si at det gjør vondt i hele kroppen hver gang jeg hører ordet narrativ. Hver gang politikere, journalister, eksperter og samfunnstopper babler i vei om narrativ, får jeg lyst til å hive TV-en ut vinduet. Eller radioen, PC-en og telefonen, hvis det er der jeg hører det.

Jeg reagerer slik på mange ord. Momentum og eskalere er omtrent like ille. Men akkurat nå er narrativ aller verst, for det dukker opp overalt. Nettstedet Retriever, der vi kan se hvor mange ganger ulike ord blir brukt i norske medier, forteller at ordet narrativ ble brukt nesten fire ganger så ofte i norske papiraviser i fjor som ti år tidligere. På nett, radio og TV er det enda verre.

LES OGSÅ: - Et interessant narrativ, sa filmregissøren

I år får vi antakelig en trist rekord, for alle som uttaler seg om krigen i Ukraina, har tydeligvis behov for å si noe om «Putins narrativ». Tar han barnebarna på fanget om kvelden og forteller dem historier?

LES OGSÅ: Serien sjonglererer mange narrative løp, mener anmelderen

Ordet kommer fra det latinske verbet narrare, «å fortelle». Selv synes jeg det bare er narraktig. Folk som har behov for å gi inntrykk av at de har peiling på noe, sier gjerne at «det er etablert et narrativ». Det de gir beskjed om da, er at de ikke har peiling. I hvert fall ikke på godt språk. Og hvis de ikke klarer å snakke uten å bruke jåleord, har de da peiling på det de snakker om?

Hvis jeg med denne teksten har klart å etablere et narrativ, er det altså dette: Jo mer jålete innpakningen er, desto skrøpeligere er ofte innholdet.