Pekefingeren må få nye arbeidsoppgaver. Fra nå bør den brukes til å få hull på koronabobla som har rota litt med folkesjela vår.

De med robust psyke, etablerte sosiale nettverk og som har hevet fastlønn fra romslige hjemmekontor, trakk det lengste strået denne gangen og. Ikke nødvendigvis fordi de har oppført seg spesielt bra. De har hatt forutsetninger for å klare seg bra.

Alvorlig covid-19 ble et fenomen først og fremst blant de eldste og de som bor trangt og sammen med noen som må ut i samfunnet for å tjene til livets opphold. Tiltaksbyrden ble størst for alle som har sine sosiale møtearenaer utenfor hjemmet. Å bedre de grunnleggende forutsetningene for alle, burde ha høy prioritet i samfunnet vårt. I stedet er eksisterende ulikheter forsterket og pekefingeren hyppig i bruk.

Da pandemien nådde Norge, ble det klart for alle at ansatte i dagligvarehandelen er like samfunnskritiske som høyspesialisert helsepersonell. Men hva skjer med selvbildet om du er ut og inn av permitteringer i to år? Når du får stadige påminnelser om at du ikke anses som viktig nok for samfunnet til å få prioritet? Prioriteringer av samfunnsgrupper har stått så ofte på dagsordenen de siste to årene, at vi står i fare for å tro det er helt normalt.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Konsekvensene av tiltakene er verre enn sykdommen

Ti milliarder vaksinedoser er satt. Effekten på risiko for alvorlig sykdom er godt dokumentert. Det er likevel 16 000 personer over 65 år og totalt 93 000 personer over 45 år som har avstått fra tilbudet om vaksine i Norge. Blant de som har avstått fra vaksine, finner vi personer som får angst ved tanken på å få vaksine, de som ikke stoler på myndighetenes råd og innslag av direkte opponering mot makthavere. Vi finner de som føler seg udødelige, har en religiøs overbevisning og mange med personlighetstrekk som gir sårbarhet i møte med konspirasjonsteorier. Sosial isolasjon med internett som alternativ møteplass har neppe hjulpet.

Da vaksinene reduserte smittsomheten, var koronasertifikat et hensiktsmessig verktøy. Nå som vaksinene ikke kan begrense smittespredning i betydningsfull grad, er det et tegn på vår pekefingertid at diskusjonen om koronasertifikat fortsatt ruller. I skrivende stund er det sykefravær som er den store utfordringen, ikke alvorlig sykdom som krever innleggelse. For hvilke av gruppene jeg har nevnt, forventes indirekte tvang å motivere for vaksinering? Jeg tror koronapass like gjerne kan forsterke det som er grunnen til at de avsto i utgangspunktet.

Hyppige oppdateringer av smittetall, innleggelser og dødsfall har nok skapt et inntrykk av at det nye koronaviruset er noe helt for seg selv. Men viruset har stort sett egenskaper som er godt kjent fra «gamle» luftveisvirus. Det som virkelig var noe for seg selv, var at immunforsvaret ikke sto parat for å hindre viruset i å gi alvorlig infeksjon i lungene. Nå har vi røsket forsvaret vårt til liv med gjentatte vaksinedoser og gjennomgåtte infeksjoner, og vi må normalisere forholdet til sykdom og død.

Det er nok ikke veldig mange som går rundt og bekymrer seg for at egne barn skal få kyssesyken fordi noen får senfølger av varierende alvorlighet. Du er god dersom du husker hvem du hadde vært sammen med i dagene før du sist gang fikk influensa! Sannsynligvis vet du sånn cirka hvor mange som er død med eller av koronavirus i Norge. Hver uke dør i underkant av 800 personer her i landet. Vet du av hva, og hvor?

Bekymring kan motivere for fornuftige atferdsendringer. Det er uheldig om formålsløs bekymring for sykdom får etablere seg, og det er helt unormalt at enkeltdødsfall av sykdom kommer opp som pushvarsler i nettavisene. Nesten umerkelig har det blitt mer oss mot dem på mange plan. Tillit og raushet har kanskje fått seg et skudd for baugen, men jeg tør påstå at vi er fortsatt er på et godt sted. Den norske folkesjela må bare bruke pekefingeren på å stikke hull på koronabobla og kvitte seg med noen uheldige karaktertrekk før de får satt seg.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe