I sykehustalen gir regjeringen sykehusene beskjed om sine forventninger og krav for det kommende året. Tirsdag var helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) for første gang. Bildet er fra en annen anledning.   Foto: Terje Bendiksby / NTB

Hun fjerner en regel som aldri ble fulgt. Likevel frykter fagfolk konsekvensene

I kampen om helsekronene taper psykiatrien gang på gang. Vil helseforetakene høre mer på Ingvild Kjerkol (Ap) enn de gjorde på Bent Høie (H)?

Det pleier å være smekkfullt i salen når en ny helseminister holder sin første sykehustale. Da Arbeiderpartiets Ingvild Kjerkol talte på Universitetssykehuset Nord-Norge tirsdag, møtte hun derimot en ganske glissen forsamling. Koronaen har skylda. Selvsagt.

Like selvsagt var det at korona og kapasitet spilte hovedrollen i talen hennes. Vi står fortsatt midt i en pandemi. Tusenvis av arbeidsplasser er nedstengt fordi regjeringa frykter konsekvensene for helsevesenet om smitten løper løpsk. Landets helsepersonell er utslitte og overarbeida.

For mange av dem hjalp kanskje Kjerkols hovednyhet på motivasjonen: Regjeringa vil gi sykehusene over 1,5 milliarder kroner ekstra for å holde kapasiteten oppe under pandemien.

Kjerkol la til at hun forventer at de ekstra pengene brukes til å styrke avdelingene med økt belastning. «Her er behovet størst i intensivavdelinger og i psykisk helsevern,» presiserte hun.

Men ansatte og pasienter innen psykiatrien venter nok med å juble. De vet at en marsjordre fra helseministeren ikke betyr at helseforetakene lytter. Ikke når det kommer til psykiatri.

Den erkjennelsen henger sammen med en annen nyhet fra Kjerkols tale. Ap-statsråden gjorde det nemlig klart at regjeringa nå går vekk fra forgjengerens «gylne regel». Målet med den var at psykisk helse skulle prioriteres over somatikken. Problemet var bare at regelen ikke ble fulgt. Somatikken - altså behandling av fysiske sykdommer - vant budsjettkampen år etter år. Helseminister Bent Høie (H) var både «skikkelig sur» og «ikke fornøyd», uten at det hjalp noe særlig.

Resultatet av at psykiatrien taper ressurskampen i helseforetakene, er tydelig i Helse Midt-Norges ti på topp-liste over risikobildet framover. Der er «for lange ventetider og fristbrudd innenfor psykisk helse» den eneste risikoen som er merka i rødt - altså «svært høy». Helseforetaket skriver rett ut at konsekvensen kan være «forverring av sykdom for et betydelig antall personer på venteliste».

Veldig mange syke mennesker kan altså bli veldig mye sykere, uten at rødfargen er i nærheten av å få like stor oppmerksomhet som når koronapandemien sender St. Olavs beredskapsnivå fra grønt til gult nivå og tilbake igjen.

Helseforetaket innrømmer til og med at risikoen for fristbrudd er høy, selv om planlagte tiltak skulle få ønska effekt. Det er pasientene som betaler prisen for at den forrige regjeringa ikke sørget for at sykehusene gjorde som de fikk beskjed om. Men selv om den gylne regelen aldri ble fulgt, frykter mange fagfolk konsekvensene av å skrote den. - Det er egentlig en farlitterklæring å droppe den, sier en psykiater. Hen viser til at den gylne regel i det minste fungerte som et pressmiddel, en rettesnor. Et speil både politikere og helsebyråkrater måtte se seg selv i.

Det speilet fjernes nå. I stedet lover Kjerkol tydelige styringsmål, både for døgn- og dagbehandling. Aktiviteten skal opp. Regjeringa har allerede varslet en opptrappingsplan, og sagt at ingen døgnplasser skal legges ned. Men fagfolkene innen psykiatrien vet ennå ikke om de tør stole på Kjerkols forsikringer. Hva er garantien for at helseforetakene skal følge hennes styringsmål, når de ikke fulgte Bent Høies gylne regel?

Kanskje hjelper det at Kjerkol samtidig varsler et «sterkere demokratisk innslag» i styringen av sykehusene. I talen signaliserte hun endringer i dagens modell, der sykehusene organiseres i foretak med egne, profesjonelle styrer. Ennå vet vi ikke hvilke endringer det er snakk om. Men om politikerne skulle få mer makt, er det ikke gitt at psykiatriske pasienter prioriteres høyere.

Du har kanskje sett bildet fra intensivavdelingen på Rikshospitalet? Der en kan telle minst tolv grønn- og blåkledde leger og sykepleiere rundt en uvaksinert pasient som kobles til en hjerte- og lungemaskin. Bildet viser klart og tydelig hvor ressurskrevende deler av behandlingen er. På sosiale medier spres bildet hyppig, gjerne fulgt av innstendige oppfordringer om at folk må ta vaksinen.

Innen psykiatrien er det vanskeligere å finne bilder som viser hvor stor krisen er. Ingen fagfolk kan legge ut et bilde av kuttskadene til 14-åringen som har begynt med selvskading under pandemien. Ingen vet at 20-åringen ikke får seg en jobb fordi han er så full av angst at han ikke tar telefonen når Nav ringer. De desperate foreldrene som frykter at sønnens farlige vrangforestillinger er tilbake, har ikke krefter til å skrive et debattinnlegg.

Det vi ikke vet, har psykiatrien vondt av. Kjerkol fikk mye kjeft da folk med vilje misforsto uttalelsen om at hun ikke ville være en koronaminister. Om krisen i psykiatrien fikk like stor oppmerksomhet som smittetall og koronainnleggelser, hadde kanskje flere krevd at hun kalte seg en psykiatriminister i stedet.