Hvert fjerde år legger finansdepartementet frem perspektivmeldingen. Den tegner dystre fremtidsutsikter. Skattene må opp, vi må jobbe mer og lenger, og det å opprettholde velferden vi kjenner i dag, blir stadig tyngre. Det for få derimot snakker om i offentligheten, er at vi har en pengebruk ute av kontroll, skriver vår spaltist.   Foto: Tegning: Karl Gundersen

Vi må slutte å søle bort pengene til våre barn

Siden vi fant de første oljedråpene, har vi fått et velferdsnivå som mine forfedre i Nord-Østerdalens trange gruveganger knapt turte å drømme om. 

Oljealderen går mot slutten. Selv om kranene ikke stenges i morgen eller neste år, råder det ingen tvil om at Norges storhetstid, med enorme statlige inntekter fra Nordsjøen, ikke er et evighetsprosjekt. Velferdsnivået er skyhøyt.

Det merkes på de offentlige budsjettene. Vi er det landet i OECD som bruker flest statlige kroner per innbygger. Mye av det har kommet oss alle til gode: Vi har flest sykepleiere per hode, lærertettheten er høy og vi har gode ordninger for dem som av faller utenfor arbeidsmarkedet. Staten har også store pensjonsforpliktelser som skal sikre alles alderdom.

LES MER AV SAMME SPALTIST: En løsning for Lademoen

Hvert fjerde år legger finansdepartementet frem perspektivmeldingen. Den tegner dystre fremtidsutsikter. Skattene må opp, vi må jobbe mer og lenger, og det å opprettholde velferden vi kjenner i dag, blir stadig tyngre. Det for få derimot snakker om i offentligheten, er at vi har en pengebruk ute av kontroll. Da snakker jeg ikke om pengene vi bruker på skoler, barnehager, sykehus og andre brukernære tjenester. Det er snarere snakk om det sosialantropologen David Graeber kaller «bullshit jobs». Oppgaver som kun bidrar til sysselsetting, men som i den store sammenhengen ikke bidrar til å drive samfunnet fremover. Enkelt sagt, hvis man med én setning ikke klarer å forklare et barn hva det er man jobber med, da er det stor fare for at jobben ikke bidrar i produktiv retning.

Dette kan illustreres godt ved å vise til statlig tjenesteproduksjon. På 80-tallet rapporterte brukernære tjenestesteder rett til departementet. I år, 2021, rapporterer man gjennom flere interne ledd, og hvert ledd har sine egne rutiner og interne dokumentasjonsprosesser. Avstanden mellom beslutningstager og bruker har økt. I samme tidsperiode har kommunale og fylkeskommunale skoleadministrasjoner og regionale helseforetak est ut, uten at det nødvendigvis øker kvaliteten på tjenestene. De som jobber med pasienter, elever eller barnehagebarn, bruker stadig mer tid på å rapportere oppover. Dette fører til at statistikkene lurer oss. For mange ansettes i administrative stillinger istedenfor der det virkelig er behov for folk.

LES OGSÅ: Myndighetene som ropte ulv

Dessverre er det aldri så ille at en reform ikke kan gjøre det verre. Se på Nav-reformen. Hva er det en så stor etat som Nav løser bedre enn de etatene som før løste de samme problemene: Aetat, trygdeetaten og den gamle, kommunale sosialtjenesten? Regionreformen og den påfølgende reverseringen av den er et annet eksempel. Selv husker jeg godt da jeg satt på Steinkjer rådhus og var vitne til at en eller annen visjonskonsulent sammenlignet samlingen av Trøndelag med Nelson Mandelas ferd ut fra fengsel. Det foredraget må ha kostet penger, og jeg lurer på hvilken elev i den videregående skolen som mistet spesialundervisningen, eller hvilken bil som måtte kjøre på en utrygg fylkesvei for at man valgte å søle bort pengene på fjas istedenfor kjerneoppgavene.

Det at man på død og liv skal tyne offentlige budsjetter for mest mulig penger, viste til og med de borgerlige politikerne i praksis. Iselin Nybø som var minister for forskning og høyere utdanning, purret på universitetene fordi de ikke brukte nok penger. Hun burde heller applaudert dem for å vise respekt for fellesskapets midler. Det offentlige er gode på kostnadskontroll når det brukes for lite, men ikke når man bruker for mye. Der kan jeg nevne stortingsgarasjen, nytt regjeringskvartal, eller mer lokalt Johan Bojer VGS der fylkeskommunen allerede nå har gått på en budsjettsprekk på nærmere 70 millioner kroner. Og la meg understreke at det er forskjell på investering og drift. Noen ting må man bare bruke penger på. Det å ruste opp et jernbanespor i dag, gjør at det ikke blir dobbelt så dyrt i morgen. Den store utfordringen er at løsningen i Norge er å kaste penger alt.

For hvis vi ikke skjerper oss, så vil vi ikke ha et helsevesen rustet for neste pandemi. Vi vil derimot ha mange helsekonsulenter som kan fortelle oss hvorfor vi ikke var det.

Om spaltisten: Mats Ramo er lærer i Trondheims-skolen. For mange er han kanskje best kjent som frittalende Frp-politiker i bystyret i Trondheim og tidligere fylkespolitiker i Trøndelag, men høsten 2019 kuttet han båndene til politikken. Han er fast spaltist i Adresseavisen.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe