Løsningen på utenforskap som følge av vedvarende lavinntekt er ikke veldedighet, som når ildsjeler prisverdig samler inn julegaver og julemat i adventstiden. Det kan hjelpe mye der og da, og jeg bidrar selv. Men det trengs noe mer, skriver vår spaltist.   Foto: Shutterstock

Til deg som har råd til å kjøpe deg ut av køene

Utenforskap er et samfunnsansvar, og samfunnet det er deg og meg. Derfor er veldedighet i adventstiden aldri en god løsning i seg selv.

Ifølge Trondheim kommunes ferske levekårsundersøkelse lever 3800 av ungene her i byen i familier med vedvarende lavinntekt. I bydelene Lademoen, Møllenberg og Tempe-Sorgenfri gjelder dette nesten 40 prosent av ungene. Det betyr ikke at disse ungene har det dårlig eller at alle føler på utenforskap, men det krever sine folkevalgte å sikre at disse ungene får like gode muligheter videre i livet som andre.

Gjennom min egen skolegang satt mamma og pappa parat for å hjelpe med leksene. Som studenter bodde vi trangt og enkelt, men vi visste at det snart var et avsluttet kapittel. Bak et slunkent studielån sto det alltid familie med buffer på bok om behovet skulle melde seg. Foreldre med trygge inntekter stilte opp, og vi kom oss inn på boligmarkedet. For noen av oss er veien mot trygge jobber og høy nok inntekt enklere enn for andre.

Les flere kommentarer fra Trude Basso her!

13 prosent av innbyggerne i Trondheim lever med en inntekt som er 60 prosent eller lavere enn medianinntekten etter skatt. Blant disse igjen er det 3800 barn som ikke kan gjøre noe som helst med egne oppvekstsvilkår. Utenforskap blant barn er aldri barnets ansvar. Det er et samfunnsproblem og et samfunnsansvar.

For 20 år siden vokste hvert 25. barn i Norge opp i familier med vedvarende lavinntekt. Før pandemien gjaldt dette hvert 9. barn. Det hjelper heller ikke å pynte på saken ved å si at inntektene tross alt har gått opp, for kjøpekraften har også gått ned for de som har minst de siste årene.

Om man ser på befolkningen under ett, er ikke foreldrenes inntekt avgjørende for barnas fremtidige inntekt i dag. Norge regnes for å ha god sosial mobilitet, men unger som vokser opp i lave sosioøkonomiske klasser har større sannsynlighet enn andre til selv å få sosioøkonomiske utfordringer.

- Utenforskap blant barn er aldri barnets ansvar. Det er et samfunnsproblem og et samfunnsansvar, skriver Trude Basso.  Foto: Terje Svaan

Overraskende nok har Norge like lav mobilitet mellom generasjonene som USA når det kommer til utdanning. Jo mindre skolegang foreldre har, desto mindre sannsynlig er det at barna tar utdanning. Uten utdanning er det vanskelig å finne en jobb i dagens og fremtidens arbeidsmarked. Det er enda vanskeligere å finne en jobb med en lønn som er høy nok for å slippe bekymringer om mat, helseutgifter, varierende strømpriser og barnas fritidsaktiviteter.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Løsningen på utenforskap som følge av vedvarende lavinntekt er ikke veldedighet som når ildsjeler prisverdig samler inn julegaver og julemat i adventstiden. Det kan hjelpe mye der og da, og jeg bidrar selv. For at barn som vokser opp i familier med trang økonomi, lite skolegang og helseutfordringer også for eksempel skal kunne kjøpe egen bolig og betale uforutsette regninger, trengs noe mer: Skoler som er gode og tilgjengelige for alle, boforhold som gjør det mulig å samle tankene og gjøre lekser, studielån og et helsevesen som også foretrekkes av folk med god privatøkonomi eller privat helseforsikring.

I Norge går 1 av 25 elever i grunnskolen og 1 av 12 i videregående skole på private skoler. I Danmark går hvert femte barn i privatskole, og skolene har mulighet til å velge ut hvilke elever som får gå der. I Sverige går enda flere i privatskoler, men her kan ikke skolene velge sine elever. Det kan være en god løsning for hver enkelt, men det er også en fallitterklæring når de mest ressurssterke foreldrene i områder med store sosioøkonomiske forskjeller, flytter barna sine over i private skoler.

Les kommentaren til Lundemo: På ett viktig område har vi like stor ulikhet som USA

Det er en utfordring for landet at de aller rikeste kontrollerer en stadig større del av kapitalen. Det gir en konsentrasjon av makt som ikke reguleres gjennom demokratiske prosesser. Muligens vil det være et enda større samfunnsproblem dersom den betydelig større andelen av befolkningen som i dag lever med god privatøkonomi, velger bort offentlige tilbud til fordel for private tilbud, som i praksis ikke er tilgjengelig for alle.

Samtidig som det blir flere av dem som har minst, tillater lommeboka til stadig flere å kjøpe seg forbi kø og benytte alternative, private tilbud. I tiden mellom de årlige juledugnadene må ikke vanlige folk med god privatøkonomi glemme de 3800 bysbarna og andre som trenger gode offentlige institusjoner aller mest. Valgfrihet gjelder svært sjelden for alle.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!