Tix under semifinalen i Eurovision Song Contest i Nederland.   Foto: Peter Dejong/AP Photo

Barna stjal musikksmaken min

Så kom den seilende inn i e-postboksen min. Julegaven fra Spotify. Den årlige påminneren om at småbarnslivet har stjålet musikksmaken min. Topp sang 2021: Tix med «Falling apart».

Jeg kjenner at 17 år gamle meg gremmes. Jeg trekkes tilbake til da jeg jobba i platebutikk. Da jeg lette etter indieband ingen andre hadde hørt ennå. Tok sterk avstand fra hits på generelt grunnlag (selv om jeg egentlig likte mange av dem). Da musikken var definerende for identiteten min. For hvem jeg var. Og mest av alt: Hvem jeg ønsket å være. Jeg hadde definitivt ikke ønsket å være en som hører så mye på Tix i løpet av et år.

Da det første barnet kom, var det vi voksne som valgte musikken. Jeg sørget for at hun fikk høre sin dose Motorpsycho. Mannen, som jobber hardt for å ta vare på sin identitet som bygdas mann, kjørte Bjøro Håland og sang konsekvent D.D.E på senga (mulig han har vært med på å forkludre min musikalske identitet han også).

Så ble ett barn til tre, og de forsto at det gikk an å ønske seg sanger, og etter hvert hvordan de kan sette på selv. Alle vet jo at det er de voksne som bestemmer. Men så. Gradvis. Nesten uten at vi har lagt merke til det, har de stadig overtatt mer og mer av kontrollen på hva som spilles i heimen. Så her sitter jeg. Med topplista mi full av Parry Gripp «It's raining tacos» og Staysman med «Baris». Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Jeg kan anbefale deg ei godlåt som femåringen introduserte meg for i fjor: Jørgen med «Badekar».

Les flere kommentarer fra Andrea Hegdahl Tiltnes