At vi ble på fornavn med en så konservativ framtoning, sier mye om Willochs format

Kåre Willoch var en ruvende politiker i etterkrigstidens Norge. Han fortsatte å prege norsk politisk debatt lenge etter at han gikk av som statsminister.

Mandag sovnet Kåre Willoch stille inn i sitt eget hjem på Ullern, 93 år gammel. Han vil stå igjen som en av etterkrigstidens aller viktigste og innflytelsesrike politikere.

Han var aktiv politiker i en epoke i norsk historie som ellers er sterkt preget av sosialdemokratisk styre og kontroll. At han som Høyre-mann likevel maktet å endre det norske samfunnet på måter som vi nyter godt av den dag i dag, sier mye om hans betydelige gjennomføringsevne.

SLIK MINNES DE WILLOCH: - Den største Høyre har hatt

Willoch ble valgt inn på Stortinget første gang i 1957. Han var ung statsråd i de borgerlige Lyng- og Borten-regjeringene på 60-tallet, han var formann i Høyre i årene 1970-1974 før han kronet den såkalte høyrebølgens framvekst med å danne en ren Høyre-regjering etter stortingsvalget i 1981.

Willoch var ikke regjeringssjef i mer enn fem år. Likevel vil han stå igjen som en av de mest innflytelsesrike statsministrene landet har hatt etter 2. verdenskrig. Det skyldes blant annet at han gjennomførte viktige reformer som førte til varige endringer i det norske samfunnet. Willoch-regjeringen bidro til å åpne det norske samfunnet. Den innførte konkurranse på nye områder. Kringkastingsmonopolet ble opphevet, lukningsvedtektene liberalisert, banksektoren åpnet og boligmarkedet deregulert, for å nevne noe. Sett i ettertid et det vel trygt å si at mange av disse reformene var høyst etterlengtet.

Hans gjennomføringskraft som Høyre-politiker og statsminister er ubestridt. Likevel vil han nok bli husket i minst like stor grad for sin stil og sine retoriske talegaver. Han var en konservativ politiker av den dannede sorten med sitt sobre språk, vennlige framtoning og skarpe logikk.

80-tallets mange debatter mellom ham og Arbeiderpartiets frontfigur Gro Harlem Brundtland er legendariske. Duellene mellom den skarpskodde men elskverdige Willoch på den ene siden, og en hissig og energisk Brundtland på den andre, trollbandt en hel nasjon. Debattene mellom Gro og Kåre bidro til å forme flere generasjoners politiske kunnskap og interesse, deriblant min egen.

BRUNDTLAND: - En sentral politisk leder er gått bort

Selv om debattstilen var både høvisk og distingvert, kunne den også være infam. Han omtalte konsekvent sin politiske rival som «Fru Brundtland», og selv om tiltaleformen «fru» neppe var noen unaturlig tiltaleform i hans generasjon og sosiolekt, la han nok merke til at den også økte Brundtlands irritasjon.

Willoch fortsatte å prege norsk politisk debatt lenge etter at han ga seg som aktiv politiker. Han overrasket nok mange med sakene han engasjerte seg i. Han ble en sterk kritiker av Israels voldsbruk overfor palestinerne. Han engasjerte seg i miljøvern og var en sterk forkjemper for å bedre barnefamilienes økonomiske kår i Norge.

Dette er ikke tema man automatisk forbinder med høyrepolitikk, og mange snakket om hvordan Willoch var i ferd med å bli radikal på sine eldre dager. Men Willoch var aldri noen «raddis». Å vise medmenneskelighet med palestinerne, eller å være opptatt av de oppvoksende generasjonenes vilkår, kan også være utmerkede konservative dyder. Jeg tror Willoch har bidratt til å myke opp forestillingene om den kjølige høyrepolitikken.

At en hel befolkning ble på fornavn med en mann som i så stor grad utstrålte konservativ dannelse som Willoch, sier ganske mye om hans store format.