Selv med sotete kinn har hun høy markedsverdi i eventyrland. Det kan være vanskeligere å være seg sjøl i virkeligheten.

Sist uke var jeg på kino med døtrene mine og så den nye, norske filmversjonen av «Tre nøtter til Askepott». De fleste av oss kjenner fortellingen fra den østtysk-tsjekkoslovakiske samproduksjonen som sendes i NRK julaften formiddag. I motsetning til den passive, sukkersøte heltinneskikkelsen i Disney-versjonen, er Askepott i juleklassikeren fra 1973 en modig, smart og handlekraftig type som er rå på hesteryggen og en uovertruffen jeger. Ja, hun er til og med en bedre skytter enn den bleke arveprinsen som hun vinner hjertet til.

I den norske varianten av Brødrene Grimm-adapsjonen, er det Astrid Smeplass, mest kjent som artisten Astrid S, som spiller Askepott. Det sentraleuropeiske slottet og åkerlandskapet er byttet ut med norsk nasjonalromantikk i form av gamle gårdstun i rundlaft og høye vinterfjell.

"Tre nøtter til Askepott" hadde nylig kinopremiere. Her er Astrid Smeplass avbildet under innspillingen sammen med Askepotts venner og fiender. Foto: NTB

Siden jeg elsker min barndoms «Tre nøtter…» - kostymene, den vemodige musikken og Libuse Safrankova i hovedrollen – ble jeg lettet over at mange av scenene er veldig like originalen. En infam stemor, jakt i skogen, den mørkhårede prinsen med sine to kumpaner, klasen med de tre nøttene som den snille gårdsdrengen tar med hjem til Askepott. Alt er med.

(Obs! Spoiler-alarm!)

Seansen med de magiske nøttene har imidlertid fått en moderne vri. I hvert fall den siste. Da hun åpner den første nøtta, under uglas kloke oppsyn, faller jegerhabitten ut. Askepott kan ta hesten fatt, med «movember»-bart og buen hun arva etter sin avdøde far.

Les Adressas filmanmeldelse: Astrid S skinner i en film som funker som en hyllest til den østeuropeiske juleklassikeren

Ut fra den andre nøtta faller som forventa en nydelig ballkjole ut, arvestykket etter mora som stemora har beslaglagt. Askepott kan ri til slottsball og feie alle giftesyke konkurrenter av banen.

I forkant av den tredje og avgjørende nøtta, er jeg full av forventning. Jeg gleder meg til å se hvilken nydelig brudekjole kostymedesignerne har laget. Og jeg må innrømme at den romantiske og banale scenen der den sympatiske eventyrheltinnen rir over heiene som lykkelig brud, fortsatt rører meg.

Derfor var det med et snev av skuffelse at den tredje nøtta bare var nøtt. Ingen vakker kreasjon åpenbarte seg oppe på det støvete loftet. Ugla på bjelken blunket ikke engang. AstridPott fra Berkåk skjønner tegninga ganske umiddelbart: Det er et tegn på at hun bare skal være seg sjøl. Ekte kjærlighet er tross alt blind for materiell fasade og klassetilhørighet. Hun er jo ingen adelig rikmannsdatter i silke og gullsko, men ei tjenestejente i gamle filler. Hvis det virkelig er henne prinsen vil ha, får han ta henne slik hun er.

Foto: Tegning: Karl Gundersen

Det var nettopp denne scenen som festet seg hos døtrene mine. «Askepott skulle bare være seg sjøl, hu. Og det er jo så bra», kommenterte de fra baksetet i bilen på vei hjem etter kinoforestillinga. Både foreldre, skole og NRK Super har jo innprentet dem dette budskapet om autentisitet: Du må være deg selv. (Er du snill attpåtil, vil det sannsynligvis gå deg bra her i livet.)

I mitt stille sinn bak rattet tenkte jeg mitt. Til tross for sotete kinn, har Askepott en høy markedsverdi på sjekkemarkedet i eventyrland. Astrid S er betagende i rollen med sine isblå øyne, varme smil og gode hårkvalitet. I likhet med andre Askepott-figurer, både Grimms, Disneys og vår egen Kari Trestakk fra Asbjørnsen & Moe, er hun ung og vital, en sann dyrevenn, et arbeidsjern og vakrere og snillere enn alle andre kvinner i landet. Hun er hel ved. Selv om stemora trakasserer henne jevnt og trutt, blir hun ikke hevngjerrig og bitter. Det må jo være ganske lett å være seg sjøl når du er så toppers både i skinn og sinn, ettertraktet hos den kjekkeste og rikeste, og passer i både riktig sko og bås. Askepott er rett og slett den perfekte kjæreste i et tradisjonelt, heterofilt parforhold.

Det kan være vanskeligere å være seg sjøl i virkeligheten. Særlig hvis du ikke er A4. André Bakken-Lomheim (16) fra Melhus skriver fantastisk og gripende om hvordan det kan føles. 16-åringen vant Midtnorsk debatts skrivekonkurranse for unge, og skildrer hvor vanskelig det kan være for en ungdom å ikke passe inn i gutt- og jente-båsene. Hvordan vil familie, venner og samfunnet ellers reagere? Vil de akseptere at vedkommende «er seg sjøl»? Selv skriver 16-åringen at han er redd for å bli slått ned på gata.

André Bakken-Lomheim fra Melhus vant Midtnorsk debatts skrivekonkurranse. Foto: Espen Bakken

Kim Friele, som døde mandag 22. november, kjempet denne frihetskampen hele sitt voksne liv. Hun arbeidet utrettelig for homofiles rettigheter, og medvirket sterkt til at straffeloven som kriminaliserte homoseksuelle handlinger mellom menn, ble opphevet i 1972. Det er vondt å tenke på at det var forbudt å være ærlig om hvem du er for 50 år siden. Fortsatt er det forbudt i ikke-demokratiske regimer.

Vinneren av skrivekonkurranse for ungdom: «Jeg ble tvunget til å gå til jentene, men følte ikke at jeg passet inn»

Hva er egentlig problemet? Hvorfor opplever mange det som skremmende og truende at noen er seg sjøl? Kanskje fordi de ikke innfrir forventningene og ikke passer i de to bibeltro båsene mann og kvinne. Mange klamrer seg til livsanskuelsen de er vant med. Da kan «nye» kjønnsidentiteter oppleves som en plagsom hårball i halsen. Et nymotens påfunn som lager kaos, noe de ikke helt skjønner. Skal vi tro legen og sexologen Esben Esther Pirelli Benestad trenger ingen frykte noe som helst. I et intervju med VG i sommer snakket den kjente transpersonen om nettroll. Pirelli Benestad tror mange blir provosert fordi de er redde for at «slike» som hen skal ta kjønnet fra dem.

- Det har jeg jo aldri tenkt. Kvinner og menn står akkurat like støtt som før. (…) Om jeg gir deg tyve kroner, så tyve kroner til og så enda tyve til. Altså at det blir noe ekstra. Er ikke det greit?

Selvsagt er det greit. Ingen bør takke nei til noe ekstra. Og attpåtil kan det bli litt lettere for flere å leve lykkelig i alle sine dager.